Kun tre båter deltok i årets selfangst i Vestisen. Bildet er fra fangst i 2009. Foto: Espen Søreng
Kun tre båter deltok i årets norske selfangst i Vestisen. Bildet er fra fangst i 2009. Foto: Espen Søreng

Nytt håp for norsk selfangst?

Sist uke ble det klart at EUs regler for handel med selprodukter er i strid med WTO-reglene. Det åpner dørene for at det igjen kan eksporteres produkter fra norsk selfangst til EU. 

– Det er en liten kile i systemet som vi må se positivt på, sier Karl Kr. Angelsen, tredjegenerasjons selfanger fra Tangstad i Lofoten. Han forteller at EU aldri har vært noen “superkunde”, men at det er en situasjon som kan endre seg. Markedet for marine oljer er nemlig stort i Europa. 

Ett av to mottak

Angelsens selskap Tangvåg AS er ett av to mottak for sel i Norge, og det eneste i Nord-Norge etter at Rieber i Tromsø sluttet. De har nå flyttet aktiviteten til Canada.  

Men å drive mottak er bare en mellomsituasjon for Karl Kr. Angelsen. Helst vil han drive produksjon ombord i fangstfartøyet. Og i løpet av tre til fire år vil vi se en type fangst med ombordproduksjon mener han. 

– Vi må forbedre teknologien og gjøre noen tilpasninger slik at vi kan produsere ombord. De kostnadene vi bruker på land kan vi heller bruke ombord.  

Ute på feltet foregår fangsten i rykk og napp, og tanken er å bedre utnytte tiden i mellom fangst til å produsere olje, huder og kjøtt. 

Les også: Endelig løsning på selkrangelen med EU

Selge til Kina

Tangvåg har i år kjøpt fangsten fra båtene i rederiet Kvitbjørn, “Meredian” og “Kvitbjørn”, totalt nesten 7900 dyr. I samarbeid med rederiet diskuteres det nå å rigge om båtene, evnt bygge nytt, slik at produksjonen kan foregå om bord. 

– 7900 dyr, er det nok til å få lønnsomhet i dette? 

– Vi får litt tilskudd, men jobber nå mot Kina, og håper å få solgt spekk og skinn dit. Vi skal prøve å kaldpresse oljen i år, det vil gi en bedre kvalitet, sier Angelsen. Å produsere ombord vil også gi en økonomisk effekt som bedrer inntjeningen. 

Viktig beskatning

Selolje ble tidligere tider benyttet som lampeolje, siden den ikke sotet var den godt egnet til det. Den gang var man neppe klar over helseeffekten av marine oljer. Nå vet vi, og selolje er i dag ettertraktet som helsekostprodukt. 

– Har Norge bruk for fortsatt selfangst? 

– Ja, helt klart. I forrige uke fortalte forskere hvordan hval spiser like mye fisk som vi fangster, og det er klart at om vi beskatter mye på ett nivå i verdiskapingskjeden må vi beskatte et annet nivå også, sier Angelsen.

For også sel spiser fisk, men norske selfangere fangster kun en tredjedel av det som er angitt som minimumskvote. 

– Det er store bestander i Barentshavet som er fornuftig å beskatte, sier Angelsen. 

Salgsvare

Utfordringen framover er å utvikle nye produkter, for å få avsetning på fangsten. Per i dag er det “nesten umulig” å få tak i selskinn i Norge forteller Angelsen. 

– Vi må ha noen til å selge det, og få det inn i produksjon. 

Bilder av Brigitte Bardot i isødet sammen med vakre storøyde kvitunger har sammen med skrekkfortellinger om levendeflåing har skapt et dårlig omdømme for bransjen. Men etisk sett er det kanskje greiere å bruke pels som vi likevel må beskatte, og uten at dyret har bodd i bur fram til slaktetidspunktet?

Karl Kr. Angelsen ser for seg at både husflidsaktører og andre kan lage produkter av skinnet som kan bli attraktiv salgsvare. 

– Men det er ikke alle som vil gå rundt med pels, så man må utvikle nye produkter. 

Selfangeren fra Lofoten ser likevel lyst på framtiden for næringen. Per i dag er bransjen subsidiert av staten, men med ombordproduksjon vil man ikke bare oppnå større lønnsomhet, men også mer kontroll fra fangst til marked.

Selfangst 

Kommersiell fangst av viltlevende sel gjøres i vår tid av landene Norge, Canada og Russland i nordatlantiske farvann. Økonomisk sett er de viktigste artene grønlandssel, klappmyss og storkobbe. 

Norsk selfangst har tradisjonelt foregått i to områder omtalt som Østisen og Vestisen/Vesterisen. Østisen er områdene utenfor Kvitsjøen i Runsslands økonomiske sone. Vestisen er havområdene utenfor Øst-Grønland, mellom Island og Svalbard. 

De norske fangstkvotene settes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjone og Havforskningsinstituttet. 

I 2007 var kvotene på til sammen 46.200 voksne dyr fordelt på 15.000 i Østisen og resten i Vestisen. For bestandene i Østisen er det Russland som har forvaltningsansvar, mens ansvaret for bestandene i Vestisen er spredt over flere lands fiskerijurisdiksjoner. 

Kilde: Wikipedia

Vestisen

Også kalt Vesterisen. Tradisjonelt viktig selfangstfelt utenfor Østgrønland, mellom Island og Svalbard.


I området rundt Jan Mayen yngler grønlandssel og klappmyss i stort antall i mars-april. Omkring 20.mars kaster selen sine unger, og fangst av gråsel og voksne dyr kan så fortsette helt ut i juni.

Fangsten her utgjorde i årene 1930-1934 390.445 dyr og i tiden 1935-1939 433.789 dyr. Det deltok fra 32 til 61 norske skuter pr. år i denne fangsten.

Isforholdene er forskjellige fra år til år. Fangstfeltet var tradisjonelt mer risikofylt enn Østisen, det var ustabile værforhold med kraftige stormer, hyppig tåke og snøbyger og det ubebodde Øst-Grønland ga ingen løfter om redning.

Et års fangst i Vestisen tilsvarte samlet fangst i Østisen over 10 år. 

Fangsten ble ofte kombinert med klappmyssfangst i Grønlandsstredet som startet senere. 

 

Kilde: Polarhistorie.no

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.