NorlandiART - sårbart, sterkt, ekte og varig

Place them in a sofa and let them talk. From the left: Are Andreassen, Linn Rebekka Åmo and Hugo Aasjord gave word to many processes. (Photo: Christine Karijord)
Skuldrene må ned. Det er mange lag som skal trenge igjennom bevisstheten. Det er inntrykk, utrykk. For rommet i Stormen Bibliotek er fylt med kunstneriske reiser fra Nordland. – Det som er felles er en utrolig drivkraft til å formidle og skape, sier kunstner Are Andreassen i NordlandiART.



Skuldrene må ned. Det er mange lag som skal trenge igjennom bevisstheten. Det er inntrykk, utrykk. For rommet i Stormen Bibliotek er fylt med kunstneriske reiser fra Nordland. – Det som er felles er en utrolig drivkraft til å formidle og skape, sier kunstner Are Andreassen i NordlandiART.

NorlandiART er et unikt kunstprosjekt som forteller historier fra og om Nordland sett gjennom kunstnerøyne. Det startet med at Andreassen fikk med seg kolleger i Nordland fylke til et dugnadsprosjekt der store deler av fylkeshovedstaden ble omskapt til et gigantisk utegalleri.

- Menneskene i dette prosjektet er faktisk nomader, med utrolige nettverk. De har bygd opp steder, har blitt viktig for lokalsamfunn der de bor og de er veldig engasjert i sitt lokalmiljø og har gjerne jobber ved siden av kunsten, forteller Are.

Nå stiller kunstnerne ut nye verker i Stormen Bibliotek fram til 14. Januar 2018. Og det er som sagt mange lag som skal trenge inn i bevisstheten når kjærligheten til landsdelen i nord skal tas inn. Det er et stort spenn, udresserte ideer, farger, sorthvitt og villskap – kanskje på grensen til galskap, spør du kunstnerne selv.

- Vi er en mangfoldig gruppe, smiler kunstner Hugo Aasjord, som har base på Engeløya i Steigen.

Billedkunstner Hugo Aasjord er hovedpersonen i den kritikerroste bestselgeren Havboka av forfatter Morten Strøksnes. (Foto: Christine karijord)

På hvert sitt nes

De fleste av kunstnerne i NorlandiART reiste ut av landsdelen for å ta kunstutdannelse. Så ville de hjem – tilbake til røtter, vær, vind og et kjent språk – det nordnorske.

- De fleste av oss reiser ut, selv har jeg studert i Berlin, og så har vi tatt turen hjem igjen. Og etter studietiden, da er man tidvis steike alene, forteller Hugo.

Det å være kunstner i Nord-Norge har både fordeler og ulemper. Det er mye alenetid, og lange avstander setter grenser for det å treffe kolleger.  Likevel er lyset, havet og steke naturkrefter et inderlig møtepunkt.

- Mange tror kanskje at vi møtes ofte og er sammen, men vi sitter stort sett på hvert vårt nes – NorlandiART har blitt et møtepunkt. Historiene våre fra landsdelen er samtalen, sier Are.

Utstillingen er livshistorier, både om kunstnerne selv, om familie, men om også landskapet, stormene, fjellene og menneskene.

- Jeg er så nysgjerrig på kollegene mine. Hva er deres historie for å bosette seg her, leve her. Mange av spørsmålene får jeg kanskje aldri svar på, sier Are og ser seg rundt i rommet.

 

Are Andreassen er i rastløs sjæl med nysgjerrighet overfor nye oppdagelser i ukjent farvann, et oppkomme av ideer og visjoner. (Foto: Christine Karijord)

Godt nok?

Hugo husker godt holdningene til det å være kunstner i tiden han reiste ut. Man kunne vel ikke leve av å lage kunst?

- Slik er det nesten enda. Folk skjønner det ikke, forventer nesten at man skal spe på med å male hus. Det er mer handfast. Jeg husker jeg spurte en bonde en gang om han kunne pløye en åker for meg, en jobb som tok et par timer. Da han var ferdig spurte jeg hva han skulle ha for jobben. ”Njæi, jeg kan jo få et bilde”, svarte han. Et bilde jeg hadde jobbet med i månedsvis i bytte mot en pløyd åker. Sånn er det, sier Hugo.  

Han ler av minnene. For det tar tid. Det tar krefter å male. Problemet er tvilen som kommer. Er det godt nok det som skapes? Og de husker i detalj, tider hvor egenverdien sto på spill. Når blikket og følelsesradaren vendte utover og kunsten kjennes spinkel.

- Jeg var bygde opp et grafittverksted i Tromsø mens det var skuespillerstreik for mange år siden. Så skulle de ha auksjon til inntekt for streiken og spurte om jeg kunne gi fra meg et bilde. Husker jeg ble litt forbanna – her skulle lønnede skuespillere ha gratis kunst. Er det rart tvilen kommer, spør kunstneren.

- Jeg husker jeg holdt på med et bilde mens jeg bodde i Trondhjem og satt rett over Trondhjem mekaniske verksted. Mens jeg flyttet en rød prikk, så delte de båten i to, forlenget den 10 – 20 meter og satt den sammen igjen, smiler Are. 

Forventninger

Linn Aamo sitter midt i mellom mens de snakker om forventninger, livsprosessen og det å skape. Hun kjenner seg igjen i bølgedalene.

- Å være kunstner er en lidenskap – en gave på godt og vondt, sier hun.

Hun forteller om da hun dro ut og tok kunstutdannelsen sin i København, Bergen og Trondheim. Om en sult og søken etter tilfredstillelse. Om det å velge hjem og finne en base i livet, og gleden over å sette sammen gammelt og nytt – gjerne tekstiler laget av oldemor, sammen med hår – menneskehår.

- Mange av de jeg studerte sammen med hadde gått kulturskole, hadde allerede fått smake på kunstutdannelse. Jeg var kanskje desto mer sulten. Var nok understimulert med et stort kunstbehov og skaperbehov, forteller Linn.

Hun har vært en sterk kraft for Are underveis mot åpningen av kunstutstillingen i Stormen, og har tatt ansvaret for å dandere bildene i rommet og samtidig ufarliggjøre prosessen med stor positivitet.

- Det er gøy å henge opp. Men en utstilling har også sine opp- og nedturer. Det er sårbart.

Vi har beveget oss bort til et stort bilde. Mens hun forteller om tankene bak dukker det opp detaljer det tar tid å forstå. Det er slik kunst er – og det gir en god magefølelse å ta den inn.

- Synes du det er ekkelt med menneskehår? Noen synes kanskje det, smiler Linn.

På loftet i Nordland kultursenter har Linn Rebekka Åmo innredet tekstilverksted. Her er det orden på sysakene. Hun samler, klipper, syr og limer. Form, farge og komposisjon. Tekstilarbeider med maleriske kvaliteter. (Foto: Christine Karijord)

Det å leve

For de godt voksne værbitte mannfolkene, og for damen i knallblå kjole, handler kunsten om selve livet. Felles er rastløsheten, nysgjerrigheten, gleden, sorgen og kanskje et par demoner som tidvis dukker opp.

- For meg handler kunsten om å leve et liv, jeg hadde ikke noe valg. Det er en inderlig lidenskap, sier Are.

- Og har man begynt, så kan man ikke stoppe. Det er umulig å hoppe av karusellen, sier Hugo.

For det er hele tiden en søken etter det ultimate, den optimale utstillingen. Og karusellen, den går opp og ned. Fra lykke til bunn, helt på grensen til å miste trua i totalt redsel for å bli avslørt, på et vis.

- Problemet er igjen den store tvilen. Det kan være helt grusomt når det er på sitt verste. Jeg føler at jeg ikke kan noen ting. ”Jeg lurte dem igjen, de kjøpte et bilde”. Faen, dette er jo bare tull, kan jeg tenke, forteller Hugo.

Så kommer lyset, ideene og energien. Alt snur, man treffes av en medvindsbølge, alt klaffer.

- Så plutselig kan jeg tenke  – ”faen, jeg er et geni”, ler Hugo.

Han har sine måter å avreagere på. Han smiler i barten, gestikulerer med hendene og livner til.

- Jeg er mye på havet for å si det sånn. Det handler om å lade batteriene for å komme inn i skaperbobla, sier han.

- Et hvitt lerret er noe av det skumleste om finnes, legger Are til.

Prosessen

I sofaen midt i lokalet omringet av alskens nordnorske historier, diskuteres prosessen, tiden som omringer veien mot kunstmålet.

- Jeg snekrer en del, kjøpte et bedehus i Steigen. Og jeg hadde en periode hvor jeg snekra litt, malte litt og kjente stor glede av å flytte meg mellom to forskjellige gjøremål. Jeg fikk gjort utrolig mye, og jeg fikk pauser fra prosessene, forteller Hugo.

- Det er slik jeg jobber best jeg også, sier Linn.

Hodet får avbrekk, i et slags pauserom.

- Jeg fikser ikke å stå å male på et bilde dagen lang, hver dag. Og jeg kan heller ikke male for så å legge meg på sofaen, sier Hugo.

Han og Are har kjent hverandre i mange år.

- Siden vi var unge pøbler, og Hugo spilte i band.

Tiden da ”kunstnermytene” sto sterkt og de unge lovende sto i et slags identitets-ingenmannsland, søkende midt mellom hippietiden og punker-generasjonens kontraster.

- Det var en spesiell tid, sier Are.

NorlandiART bidrar til refleksjon rundt stedets betydning for kunstnere og deres produksjon. Det fysiske stedet der man bor, utgangspunktet for det man skaper, utgjør forskjeller. (Foto: Christine Karijord)

På havets bunn

Det gikk noen år. Men varte ikke evig. Etter en tid møtte Are bunnen, var så langt nede at han måtte ta grep – svømme opp, få luft, overleve.

- Min generasjon kunstnere var stordrikkere, brukte dop og det var mye rock n´roll. Jeg havnet midt i mellom to sterke generasjoner kunstnere, var for ung til å være hippie og for gammel til å være punker. Kunstnermytene var likevel essensielle, og kristianiabohemen levde sterkt i oss. Det var mange som slet med alkohol, forteller Are.

Han kom til et punkt i livet hvor han måtte ta et valg. Lot han alkoholen bli værende i livet, så ville han aldri klare å lage bilder mer. Han ville druknet.

- Alkoholen var veldig nær lenge, men jeg oppdaget etterhvert at den tok alt, forteller Are.

Han husker det første året uten, det var ensomt og steintøft – overalt var det alkohol.

- Så ble jeg plutselig 16 år igjen, fant gleden, konsentrasjonen og ble i stand til å kjøre i gang prosjekter som varer lenge, smiler Are.

Han har fortsatt sine avgrunner. De han forsøkte å drukne eller skylle ned.

- Nå står jeg i dem, jobber ut i fra dem og henter energi der. Jeg hadde aldri klart å holde trykket i NorlandiART med alkoholen ombord, det hadde ikke gått, sier han.

Han er takknemlig for muligheten til å vise fram så mange fine mennesker.

- Dette er et veldig inkluderende prosjekt, for vi kunstnere – vi jobber og bor gjerne på hvert vårt nes i det nordnorske landskapet med våre forunderlige prosjekter, avslutter Are.



Medvirkende samtidskunstnere:

Per Adde, Are Andreassen, Harald Bodøgaard, Kari Elisabeth Dahlmo, Grethe Irene Einarsen, Thor Erdahl, Karl Gustav Gjertsen, Kurt Edvin Blix Hansen, Yngve Henriksen, Rune Johansen, Lars Erik Karlsen, Tor Arne Losnedal, Martin Losvik, Ina Otzko, Johanne Seines Svendsen, Gunnar Tollefsen, Espen Tversland, Kajsa Zetterquist, Hugo Aasjord og Linn Rebekka Åmo.

I tillegg har NorlandiART fortsatt med seg verker av de avdøde kunstnerne: Thorolf Holmboe, Oscar Bodøgaard, Kaare Espolin Johnson og Eilert Adelsteen Normann.

Nøkkelord