Nordlige tanker

Frode Mellemvik og Jan-Gunnar Winther inviterer i adventen til en Tenketank Nord. Tankene er inspirert av Regjeringens Nordklode, Sparebanken Nord-Norge sin Agendakonferanse og andre aktiviteter der fokus rettes mot mulighetene i nord.

Det er fint at de to tenker sammen og kommer med utfordrende ideer. Mye av det de skriver er det enkelt å være enig i. Kunnskap og kompetanse er viktige og slitesterke argumenter. Forskning, utdanning, innovasjon, nyskaping, infrastruktur og beredskap likeså.

Det er imidlertid noe som halter i det nordlige fokus. For oss som leste om Agendakonferansen i avisene så det ut som det viktigste poenget var at 98 % av Nord-Norge ligger "udisponert". Dette perspektivet ser ut til være nokså fastgrodd, selv om Sparebankens direktør siden har moderert seg litt. Dog har ingen av de nordområdearenaene jeg har lest om eller deltatt i, hatt fokus på næringer som driver verdiskaping i de "udisponerte" områdene.

Slike næringer er landbruk, reindrift, skogbruk, opplevelsesnæringer og friluftsliv, vannkraftproduksjon, areal for vindmølleparker og transportkorridorer.  Fritidsbebyggelse er også en form for verdiskaping og samfunnsøkonomene har til og med modeller for å beregne verdien av uberørt natur.

Om vi leker litt med tallet 2 % utnyttet areal i Nord så det nokså nøyaktig det samme som Narvik kommune (vel 2000km2). Om vi nordlendinger bodde like tett som i Oslo hadde vi klart oss med arealet til Lødingen kommune (vel 1000 km2). Alt utenom dette er "udisponert".  Om det skulle være tilfelle, vil sikkert ordføreren i Narvik like at både Bodø og Tromsø var udisponert ødemark.

Verre er det at slike uttalelser er like mytedannende som de skildringer danske embedsmenn skrev om forholdene i Nord for 4 – 500 år siden.  Mer om dette finner dere i Nils Magne Knudsen sin støttebok for søringer i nord.

Alle de 98% av dette "ødelandet" eies enten av Finnmarkseiendommen, Staten eller private. Alt arealet er disponert i henhold til kommunale eller andre offentlige planer. I tillegg er det en rekke brukere som har bruksretter, som følge av lang tids bruk (hevd), mens andre har lovbestemte rettigheter som beiteretter, allemannsretten og nasjonalparkbestemmelser.

Eiendomsforhold, bruksretter og forvaltningsmåter er grundig utredet i Samerettsutvalgets første utredning fra 1997. Denne endte opp med Finnmarksloven i 2005 og FEFO. Samerettsutvalgets andre utredning om forholdene sør for Finnmark NOU 2007/13 er forsvunnet i en departemental skuff, mens Kystfiskeutvalgets NOU2008/5 ble sendt til glemmeboken av, den gang, kystminister Helga Pedersen.

Disse tre utredningene om rettighetene til land og vann i nord er faglige utredninger av topp kvalitet. Flere av landets beste jurister brukte årsverk på å få fram faktiske rettighetsspørsmål og foreslå modernisering av forvaltningen av disse arealene. Etter Finnmarksloven er lite eller intet skjedd.

Når nye behov og bruksmåter trenger seg på, fører manglende kunnskap om verdien av dagens bruk og gjeldende rettsregler til at unødige konflikter skapes. Vi har ikke modernisert forvaltingen slik at saksbehandlingen kan sluttføres innen rimelig tid, og med rimelig hensyn tatt til de som blir berørt. Et tilleggsmoment er at erstatningsretten i forhold til dem som berøres av nye behov og bruksendringer, trolig er mangelfull.

 Tidene endrer seg

Ved forrige årsskifte var framtidshåpet for nord knyttet til nye olje og gassfelt i Barentshavet, håp om store mineralfunn og stadig åpnere forhold til Russland. I en Forsight som Finnmark fylkeskomme gjennomførte i 2013 var usikkerheten ved den internasjonale utviklingen, herunder forholdet til Russland, definert som et av de forholdene som kunne påvirke utviklingen mest frem mot 2030. Det har vist seg å holde stikk raskere enn mange kunne forutse.

Status i januar 2015 er at forholdene i Europa er radikalt endret. Ukrainakrisen medfører at handelen i nord med Russland reduseres. Samarbeidet på flere andre områder er blitt vanskeligere enn før. Energiprisene er halvert. Dette setter store spørsmålstegn med lønnsomheten i nye olje og gassfunn. Vindmølleparkene er i ferd med å rasere økonomien til eierne. Endelig er jernmalmgruvene i krise, etter at prisene også der er halvert.

Kan man trekke den lærdom at det er de siste aktørene som etablerte seg som får de største utfordringene når rammebetingelsene endres? Er det i tillegg slik at de som har lengst vei til markedene er ekstra sårbare? I så fall står vi overfor en dobbelt utfordring med våre satsingsområder.

Det positive i dette er at de "glemte" næringer i nord-strategiene akkurat nå er vinnere. Klassiske smelteverk, matindustri, reiselivsnæringa samt produksjon for konsummarkedet rapporterer om optimisme. Dette fordi den oljeavhengige kronekursen er blitt svekket med 15 – 20 %. I tillegg er det positivt for mange at transport- og energikostnadene er blitt lavere.

Oppsummert er mine poenger at Nordlige Tanker må ha et videre perspektiv enn dem vi leser om i Nordkloden. Forutsetningene og rammebetingelsene endrer seg nå fort. Omstilling både i tankesett og i produksjon må skje raskere enn noen gang, samtidig som noe ligger fast.  

Politisk bestemte satsingsområder kan det være grunn til å være skeptisk til. Når mange satser på det samme, kan det bli dårlige tider for de fleste. En pensjonert bankmann uttrykte det slik for noen år siden: "Når en næring blir et nasjonalt satsingsområde, bør banken vurdere å trekke seg ut."

Det mest stabile er at en voksende befolkning trenger mere mat. Mat er mere enn laks. Selv om laks er god mat, vil de fleste av oss ha fløte i sausen, grønnsaker og poteter til.  I jula var det mange som spiste både ribbe og pinnekjøtt innimellom gravlaksen. Produksjon av et variert tilbud av matprodukter fra både land og hav, må derfor høre med i Nordlige Tanker.

Nye Nordlige Tanker bør i større grad ta utgangspunkt i egne ressurser, tanker og ferdigheter, på bekostning av det å forholde seg til andres (les Oslo) oppfatning av hva vi skal satse på i nord. Samtidig må våre forsknings- og utdanningsmiljøer ha økt fokus på innovasjon og nyskaping.  Humankapitalen er som kjent den viktigste ressurs vi har i nord.

En tenketank som tillater disse perspektivene kan bringe nytt stoff inn i den nordlige debatten.

Godt nytt år.

Kronikken "Tenketank Nord", som Eivind Sommerseth viser til i denne kronikken, kan du lese her.