Linda ble den aller siste fangstkvinnen på Mushamna – et år hun aldri glemmer
Temperaturen på Mushamna kunne lenge ligge på mellom -10 og -20. Men den kunne også krype ned til førtitallet enkelte dager. Under året på fangststasjonen var hundene utrolig viktig for Linda Bakken. Særlig som isbjørnvarslere, men også for selskapet. (Foto: Privat)

Linda ble den aller siste fangstkvinnen på Mushamna – et år hun aldri glemmer


Den polare natta sies å være lengre og mørkere enn noen annen natt, likeså er den polare dagen lengre enn noen annen dag. Og nesten 80 grader nord, i et landskap større, mer mektig og villere enn noe annet landskap, på Mushamna Fangststasjon, der skulle Linda bo og være fangstkvinne for et år. Hun ble den siste.


På begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn å få dreis på den norske overvintringsfangsten på Svalbard. Fangstfolkene ble satt i land på Austfjordneset og hentet igjen når isen gikk opp. Det handlet om å skulle leve av landets ressurser, jakte, fange og sanke. Men det var ikke lett.

– Jeg bala i mange år med jobber, studier og klarte aldri å lande helt. Jeg hadde så mange sprikende interesser, forteller Linda Bakken (41), som i dag jobber som ASIS-fullmektig for kortbanenettet i Svea under Store Norske Spitsbergen Kullkompani.

Og etter en tid innen journalistikk og noen år med biologi- friluftsliv- og naturvitenskapsstudier, fikk hun jobb som flyplassleder for Kings Bay i Ny-Ålesund. Og når Sysselmannen så utlyste fangstovervintring Mushamna var saken klar – Linda og den daværende kjæresten Oddbjørn skulle bruke ett år av livet i en tømmerhytte, tett oppunder Nordpolen. Året var 2008.
 

Drømmen om Mushamna


For Linda har utferdstrangen i polare strøk bestandig vært der. Behovet for å bestige, kjenne på tiden og bare være der man er. La resten av livet vente til etterpå.

– Så ble plutselig drømmen konkretisert. Jeg skulle bli fangstkvinne, ta et friår fra tv, internett og bare være ute, gjøre praktiske ting. Eventyrlysten var nok drivkraften, sier Linda.

Før fangståret hadde Linda, oppvokst på Nordmøre, knapt vært på storviltjakt. Mye måtte ordnes, forberedes og organiseres.

– Vi måtte pakke alt vi skulle ha med for et helt år. Hvor mye mel trenger man, og hvor mange bokser med makrell i tomat?

På skytebanen fikk Linda skutt seg inn på riktig valg av våpen. Hagle til rypejakt, pumpehagle for isbjørnbeskyttelse, rifle som skulle være innomhus og til jakt på reinsdyr og storkobbe. Og ikke for å glemme motorsaga som skulle stå på soverommet – dersom det ble brann.

– Men så ble det ikke helt som planlagt. Det ble slutt mellom kjæresten min før vi skulle dra, så det endte med at jeg reiste alene.

Linda begynte å lete. Og på venners venners markedet fant hun en som ville komme i oktober, november eller desember. Akkurat i den tiden når det var for sent med båt, men også for tidlig med scooter.

Linda Bakken måtte ofte ut for å se etter isbjørn. Geværet var bestandig klart. Ofte for jakt, men også for beskyttelse. (Foto: Tove Sandblost)

For Linda Bakken har utferdstrangen til polare strøk bestandig vært der. Behovet for å bestige, kjenne på tiden, føle kulden og bare være der man er. La resten av livet pent vente til etterpå. (Foto: Privat)

Linda og hundene

I en måned var Linda helt alene sammen med hundene hun hadde med seg som isbjørnvarslere.

– Det var bare meg, Tundra, Frost og massevis av terner og ærfugl. Det er vel ingen overdrivelse at jeg aldri har vært så alene noen gang, eller så langt borte fra folk. Og det var ikke de enkleste ukene, de hvor jeg var alene, mens jeg merket at det ble mørkere om kveldene, og at ingen kom dumpende forbi mer, forteller hun.

I dette tidsrommet opplevde hun isbjørnen. Sansene til Linda sugde til seg alle detaljene. Hvilken vei hundene tittet, lyder i hytta og hun var stadig i beredskap. Hun følte seg nesten som Ronja Røverdatter, at hun gikk rundt og passet seg for alt som var farlig – mens hun tuslet rundt i det polare, med ekstra patroner i lomma, mutters alene.

– Det var veldig mye bjørn, og det å jage den i mørket var tungvint. Jeg lyste rundt i mørket og den var aldri langt unna. Uten hundene hadde jeg ikke turt å være der. Jeg husker de lysende øynene til bjørnen når de møtte lyset fra lykta mi, forteller Linda.

Det ble livsviktig å ha en rifle eller en pumpehagle i umiddelbar nærhet. Hundene og fuglene rundt hytta ble uvurderlig. Oftest var det atferden til dyrene som var avslørende. Og etter hvert fikk de et besøk Linda vil huske resten av livet.

.

For Linda Bakken ble hundene svært viktig. Og uten de firbente hadde hun ikke turt å være på Mushamna. (Foto: Privat)

Under tiden på Mushamna fangststasjon visste man aldri hva dagen kunne bringe. Fine temperaturer kunne bety isfiske og lette klær for fangstkvinnen Linda Bakken. (Foto: Privat)

Skummelt besøk

En av isbjørnene kom stadig tilbake. Den var stor, tynn og Linda beskriver et dyr som virket syk og avmagret.

– Bjørnen begynte å plage oss, og kom tilbake gjentatte ganger i løpet av noen døgn. Den så ikke bra ut, var flekkete i pelsen og utrolig uredd. Den gikk til angrep på hundene, og jeg våknet av bråket. Jeg fikk jaget den vekk, men hørte plutselig lyder på hytteveggen, minnes Linda.

En av hundene ble helt vill. Linda røsket med seg et ladd våpen, men så at begge hundene hadde blikket mot ytterdøren. I et spontant innfall kikker hun for første gang ut gjennom nøkkelhullet.

– Og der ser jeg pelsen til isbjørnen, forteller Linda.

Etter hvert ble begge hundene, blandinger mellom Grønlandshund og Alaska Husky, så vant med isbjørnen at de sluttet å varsle.

– Jeg fikk gitt beskjed til Sysselmannen at jeg måtte få låne mora til en av hundene. Hun var renraset Grønlandshund og hadde vært på fangst før, og hun kunne varsle.

Og sammen med henne skulle også Narve Stubbråten Johansen komme. Lindas nye fangstkompanjong.

– Narve var en artig skrue, en flink friluftsmann. Han kunne fangst, og vi komplimenterte hverandre, forteller hun.

Og i  fangsthytta, bygget med drivtømmer av fangstmannen Kjell Reidar Hovelsrud i 1987, langt inne i Woodfjorden, skulle nå deles.

«Noen søker «eventyret». Andre er pasjonerte jegere. Somme er bare friluftsmennesker. Mulig det vel, at noen rømmer vekk fra noe, heime eller i seg sjøl, ­- mens andre kanskje søker etter noe. Og på enkelte virker vel polarlivet som en slags utfordring.» (John Schjelderup Giæver, norsk forfatter, fangstmann og polarforsker.)

Jobben som fangstkvinne var variert. Kjøtt fra sel ble hundefor, og det skulle også tas vare på og bearbeides. (Foto: Privat)

I en periode ble en isbjørn så nærgående at det nesten gikk galt. Linda Bakken fikk til slutt jaget vekk det medtatte og sultne rovdyret, og var prisgitt hundene som varslet om besøk. (Foto: Privat)

Kaldt, vått og mørkt

For Linda ble mørketiden en veldig spesiell opplevelse. Natten ble til dag og dagen ble til natt. De skled inn i hverandre, og døgnfølelsen forsvant sakte men sikkert.

– Mørketiden på Mushamna var merkelig. Den handlet egentlig kun om å finne et motiv for å gå de to milene for å sjekke feller. Og dagene var ikke bestandig lystbetonte, det var skrekkelig vanskelig å holde styr på døgnet, forteller Linda.

Hun forteller at tiden ble et egenstudie i det å leve døgnløst.

-Det var nesten finere å være våken om natten. Ofte var det klarere vær da.  Og i denne tiden var det deilig å ha hundene. Vi som bodde inne i hytta kunne jo bli litt lei av hverandre, men hundene gav meg mye, fortelle Linda.

Da lyset sakte men sikkert kom tilbake ble døgnet normalisert.

-Da begynte jeg å utnytte det lille av lys. Men det er jo ikke normalt å ha det sånn, sier Linda.

«Jeg eiet ikke annet enn hva sleden kunne laste, men følte meg omtrent som millionær, og sorgene ble enkle og små mot det store at himmel og jord var meg nær. Jeg streifet hvor jeg lystet og teltet ble mitt hjem og hundene var venner som forsto.

Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene der villmarken brer seg krevende og vild, da feiler du min kjære, for det er mellom mennesker at ensomhet blir til» (Fra diktet «Det andre» av Helge Ingstad»)

Linda Bakken jaktet ofte alene på isen etter storkobbe. Hun hadde bestandig nødpeilesender rundt livet, og skulle det skje noe – så var ikke hjelpen nær, men gjerne minst et par timer unna. (Foto: Privat)

-Kunne ikke brydd meg mindre

Linda beskriver den mest ensomme dagen hun noen gang har opplevd. At strandede besøk og vanskelige forhold gjorde at dagen ble veldig annerledes enn hun hadde tenkt.

– Det ble ganske stusselig å feire nasjonaldagen på norges nordligste boplass. Mange hadde tenkt å komme, og jeg gledet meg veldig etter en tid alene. Men ingen klarte å ta seg fram. I det normale livet hadde jeg ikke brydd meg så veldig, og ville tenkt «I could not care less», men denne dagen kom tårene.

Det ble et kort 17-maitog i Mushamna. To ivrige trekkhunder i front, en ensom fangstkvinne i midten og en diltende grønlandshund bak.

– Jeg brukte dagen til vedhogst og kjøring av tømmer, selv om det neppe er «tillatt» på nasjonaldagen, sier Linda.

Hun hadde aldri trodd at hun skulle få så mange dager alene i Mushamna. Det ble nok en av de største lærdommene, og de å se at hun greide oppgaver hun ikke visste at hun hadde forutsetninger for, det var stort.

– Jeg forventet at våren skulle være sosial, at jeg skulle få masse besøk. Så forsvant isen, og jeg fikk ikke gjester i det hele tatt. Det ble helt klart noe annet enn jeg hadde sett for meg, sier hun.

 

Forandret seg som menneske

Linda forteller at året i fangsthytten forandret henne. Hun ble tryggere på seg selv, og så at hun kunne klare mer enn hun ante.

– Jeg har nok blitt mer selektiv på det sosiale. Og så var det en som nevnte at jeg hadde blitt roligere. Og jeg kjenner hele tiden på eventyrlysten, at noe sliter i meg. Og føler sterkt på at jeg snart skulle funnet på noe sprell. Men året på Mushamna var nok «Once in a lifetime». Og det er en egotripp, sier Linda.

Hun mener alle ekspedisjoner er egotripper. At det egentlig er hverdagsheltene man ikke hører så mye om, som virkelig er av den tøffe sorten.

– Det er samme greia. Drar man et år på fangst, eller går til Nordpolen, så handler det om å nå mål og eventyrlyst. Mange beundrer polfarere, men for meg er det mer beundringsverdig å se på hverdagsheltene, sier Linda.

Tiden på fangst hadde mange fine dager å by på. Solskinn og avslapping på en av bistasjonene rundt Mushamna var kjærkomment. (Foto: Privat)

Selv om livet på Mushamna var alt annet enn Linda Bakken kunne forestilt seg, ble fort seljakt på ustabile isflak hverdagskost. (Foto: Privat)

Siste fangstkvinne på Mushamna

Etter at Linda var på Mushamna, ble det etter en faglig vurdering av Sysselmannen på Svalbard i 2013 slutt på overvintringsfangst i området.

– Basert på fangstrapporter og informasjon fra fangstfolk som har overvintret der vurderte Sysselmannen at fangstgrunnlaget i området var så begrenset at det ikke var grunnlag for  næringsmessig overvintringsfangst, sier seniorrådgiver Paul Lutnæs i natur- og artsforvaltning hos Sysselmannen.

Han forteller at de naturgitte forutsetningene er forskjellig fra blant annet Austfjordnes hvor fangststasjonen lånes ut av Sysselmannen og det fortsatt bedrives fangstvirksomhet. Og at det er vanskelig å ha en årlig registrering av fangstressurser på grunn av store avstander og store områder.

– Så vidt jeg kjenner til er det ikke diskutert å gjenåpne Mushamna, og det er heller ikke satt noen dato for å se om det er mulig med næringsmessig fangst. Hytta blir brukt, men veldig begrenset på grunn av avstanden, sier Lutnæs.

I dag drives tre fangststasjoner. Austfjordneset via Sysselmannen, Bellsund av fangstmann Tommy Sandal og KappWijk av fangstmann og mikrobiolog Harald Soleim, som har bodd alene i fangsthytten siden 1977.

– Nå er også Farmhamna solgt til nye fangstfolk. Men foreløpig er det tre stasjoner i drift, sier Lutnæs.

Fersk fisk ble filtrert og rensket. Og som moderne fangstkvinne, laget Linda Bakken sushi av fersk svalbardrøye. (Foto: Privat)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.