Leserinnlegg: Grønn forurensning?

Naturvernforbundet svarer Frode Nilsen, som mener et grønt skifte er umulig uten gruver. Her fra Pajala i Nord-Sverige, hvor Northland Resources drev uttak av jernmalm inntil de gikk konkurs i desember 2014. (Foto: Northland)
Frode Nilsen fra LNS får svar fra Naturvernforbundet på sin kronikk nylig om gruveindustrien og miljøhensyn.


I ei rekke aviser har det nå stått en kronikk med tittelen "Grønt skifte umulig uten gruver". Den er skrevet av Frode Nilsen, direktør for et av Norges største gruveselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS.

Det er positivt at gruveindustrien engasjerer seg i debatten om grønt skifte og fornybar energi, sjøl om det kan være litt vanskelig å skille mellom når Nilsen her engasjerer seg for miljøet og når han snakker for interessene til sitt eget selskap og de gruvene det driver, i første rekke Rana Gruber og Skaland Grafitt.
   

Hvem eier norsk mineralnæring?

Frode Nilsens selskap LNS er en av svært få norske aktører i norsk mineralnæring. Igangværende gruver og foredling er i all hovedsak eid av utenlansk kapital, av selskap med sete i USA (Titania i Rogaland), Kina (Elkem – Tana m.m.), Belgia (Sibelco – Stjernøya og Åheim), Sveits (Hustadmarmor i Romsdal), Frankrike (The Quartz Comp i Tysfjord).

Bak Norgeshistorias største konkurs hos Sydvaranger sto et australsk selskap, og de som nå leiter mineraler og har planer om nye gruver står vesentlig svenske, engelske, australske og kanadiske selskap, mens de virkelige eierne er spredt over hele verden. Derfor er det verdt å lytte til Frode Nilsen når han sier: "Gruvebransjen internasjonalt eies i stor grad i dag av eiere som har et ønske om rask profitt. Letevirksomheten etter nye forekomster er derfor på et meget lavt nivå. De beste forekomstene er tatt ut og malmene som det drives på blir stadig fattigere. Tilgangen på nye ressurser er ikke-eksisterende.  ..... Få bransjer har opp gjennom historien tiltrukket seg mer useriøse aktører enn nettopp gruvebransjen. Når prisene går oppover skal alle være med. I det samme prisene snur, rømmer de fleste. Dette gir særdeles store utslag, både på råvarepriser og verdi på selskaper. Bransjen må ha langsiktige eiere." 

Dette er ei analyse det ikke er vanskelig å slutte seg til. Men verken den forrige regjeringa med sin mineralstrategi eller den nåværende synes å ha tatt dette inn over seg. De har bare lagt til rette for "tøm og røm".

Stadige eierskifter er nærmest regelen i mineralnæringa. Ved Bidjovagge Gruber i Kautokeino har det siden malmleitinga starta vært i alle fall 9 eiere eller rettighetshavere. I nedlagte og planlagte kobbergruver i Kvalsund har det vært minst 12 eiere. Blant disse er selskap fra minst 6 land. For 7 år siden hadde et kanadisk selskap sikra seg retten til å leite mineraler i 25% av Finnmark. Etter et par år sank kobberprisen og borte var de.
 

Grønt skifte – Hva er det?

Nilsen mener "Det grønne skiftet" tilsier mer mineralutvinning. Dette skiftet framstiller han som mer produksjon av energi uten bruk av fossile energikilder som kull, olje og gass. Men det grønne skiftet må være noe mer. Det dreier seg om at verden i mange år har drevet rovdrift på mineralressurser, fossile brennstoffer, jordsmonn, fiskeressurser m.m. og forurensa jord, vann og luft, samtidig som inngrepsfri natur og leveområder for ville dyr og planter reduseres år for år over hele kloden, og ikke minst i Norge. CO2-utslippet fra fossile brennstoffer er en viktig del av dette problemet, men kan ikke gjøres til det eneste. Vi kan ikke løse dette med å tillate all annen forurensing og bygge ned ennå mer natur.

Det grønne skiftet må gjøre gruvedrifta mindre miljøskadelig, ikke brukes som et påskudd til å øke drifta på samme forurensende og naturskadelige måte. Norge kan her gå foran med å rydde skikkelig opp etter tidligere gruvedrift og sette forbud mot naturskadelige driftsformer som dagbrudd og sjødeponi.

Norges ansvar og Norges praksis

I følge Nilsen har Norge et særskilt ansvar siden vi har viktige ressurser. Ja, vi har et ansvar, ikke for å drive ut mest mulig mineraler så fort som råd, men for å forvalte langsiktig de ressursene som bare kan tas ut en gang, og for å gå foran i å drive en minst mulig miljøskadelig gruvedrift.

Frode Nilsen hevder: "Norske myndigheter sikrer etterlevelse av de strengeste miljøkrav, etiske standarder, forskrifter m.m. som finnes."

Det er kanskje typisk norsk å være sjølgod, men det får da være måte på. Da den internasjonale naturvernunionen i fjor vedtok å fordømme sjødumping av avfall fra gruver, var Norge et av to land som stemte mot. Tvert om har Norge lobbyert internasjonalt for å få gjennomslag for en deponiform som er avskaffa i nesten hele verden.

Miljødirektoratet har så langt ikke avslått en eneste utslippssøknad fra gruveindustrien. Faktum er at vi verken har de strengeste miljøkrav eller sørger for etterlevelse av de krava vi har.

Videre hevder Nilsen: "Verden trenger kritiske råstoff som Norge har mye av. De viktigste ressursene ligger ved kysten og sjødeponi er da den naturlige løsningen." Det kan kanskje virke som naturlig å bare dumpe alt i havet, for ute av syne er ute av sinn, men med det som har kommet fram i seinere år om den kritiske situasjonen i verdenshava bør vi ha kommet lenger. Det planlegges nå sjødeponi for gruvedrift etter kobber, jern, gull og titanforbindelser. Ingen av disse er kritiske råstoffer, så dette kan ikke brukes som påskudd for sjødeponi.

Nilsen skriver: "Historiene fra vårt land hvor faktisk sjødeponi har medført at forurensede fjorder er blitt friskmeldte må frem." Dette bygger sannsynligvis på hans egen bedrift Rana Gruber. Det er sant at Jernverket og Koksverket der hadde sluppet ut så mye gift på bunnen av Ranafjorden at det blei bedre da Rana Gruber la sin avgang oppå. Men at fjorden er friskmeldt er mildt sagt betydelig overdrevet, og dagens utslipp fører til mer og ikke mindre forurensing. Situasjonen der det nå blir søkt om sjødeponi er en helt annen. Der er det snakk om å slippe ut millioner av tonn årlig med finmalt avgang med store mengder kjemikalier, tungmetaller og mikroplast. Og dette skal slippes i noen av de reineste fjordene vi har. Det er det motsatte av å ta ansvar for framtida.




Nøkkelord