Vi forteller ungdommen at de bør ta yrkesutdanning, men viser vi dem at vi virkelig mener det vi sier, spør kronikkforfatter Christin Kristoffersen. (Foto: GGAADD)
Vi forteller ungdommen at de bør ta yrkesutdanning, men viser vi dem at vi virkelig mener det vi sier, spør kronikkforfatter Christin Kristoffersen. (Foto: GGAADD)
Christin Kristoffersen
Rådgiver i Rambøll Management Consulting. Samfunnsviter og stolt nordområdeaktør. Opptatt av politikk, samfunns- og næringsutvikling. Kunstopplevelser og fjellet får svar når de roper. Foretrekker konstruktivitet.
10/03/2016

Onsdag 2. mars møttes næringslivet for å snakke om industriens fremtid, og for å gi innspill til regjeringens industrimelding.  Jeg ønsker å koble dette til den fylkeskommunale og statlige satsingen for å få flere unge til å velge yrkesfag. 

Hvorfor? Norge vil trenge 100 000 yrkesfaglærte de kommende år alene, og vi trenger dem innenfor et seriøst arbeidsmarked. Vi skal både sørge for viktig arbeidskraft og vi må sikre dem gode vilkår.

OECDs nye rapport, Education at a Glance 2015, er en årlig rapport som sammenligner 34 land. Rapporten viser at vi skårer dramatisk svakt på yrkesfag. Andelen er bare 35 prosent i Norge, mot for eksempel Danmarks 48 prosent. I EU totalt er snittet 52 prosent.

Disse funnene gir grunn til uro. Hvordan skal vi klare å motivere unge til å velge yrkesfag? Og hvilket arbeidsliv er det vi faktisk tilbyr dem?

Rapporter viser at vi mangler fagarbeidere med fagbrev i stort sett alle fylker. Samtidig viser Utdanningsdirektoratets Gjennomføringsbarometer at på landsbasis i femårsperioden 2009–14 var det kun 46 prosent av elevene som fortsatte yrkesfaglig løp etter to år. Samlet for Norge ser vi at en av fire elever ikke fortsetter direkte i noe utdanningsløp etter yrkesfaglig Vg2.

Men for å bli bedre enn dette må vi også være bevisst hvilket arbeidsmarked vi utdanner dem til.

Vi trenger arbeidskraft med fagbrev for både dagens og morgendagens industri, vi trenger malermestere, yrkestransportarbeidere, ingeniører, bygningsarbeidere etc. Samtidig svekkes vilkårene for disse yrkesgruppene. Utenlandsk arbeidskraft og midlertidige ansettelsesbyrå skaper en utrygg arbeidssituasjon.

Jeg vil bruke et enkelt eksempel og det er fra mitt eget liv. Jeg ville male leiligheten min hvit, jeg la ut forespørsel om anbud og hva skjer? Jo, utfordringen er ikke, som jeg hadde trodd, å finne noen til å gjøre jobben. Utfordringen som skulle vise seg å være mye større, var å finne noen til å gjøre det hvitt, både bokstavelig talt og mye viktigere; innenfor de rammer og det system vi har skapt for å ivareta både arbeidere og samfunn, med sikret inntekt for arbeiderne, moms og skattepliktige firma, utfordringen ble altså ikke fargen på veggene, men fargen på utførende aktører.

Fafo-rapporten “Privatmarkedet i byggenæringen. Usynlig arbeidsmarked i de tusen hjem” viser at en tredel av oss innrømmer å ha kjøpt eller har vurdert å kjøpe håndverkstjenester svart. Ny forskning tyder på at det svarte markedet for oppussing og tilbygg på private boliger er i ferd med å skape et arbeidsmarked som er preget ikke bare av skatteunndragelser, men farlige arbeidsforhold og ulovlig lave lønninger. Ikke minst skyldes dette en stor arbeidsinnvandring fra de nyeste medlemslandene i EU.

En undersøkelse utført av Norstat for Finn.no i 2012 viser at 20 prosent av befolkningen i Norge har kjøpt håndverkertjenester svart, mens ytterligere 12 prosent har vurdert å gjøre det. Vi er mest tilbøyelige til å kjøpe maler-, murer- og snekkerarbeid svart.

I tillegg til å skape utsatte arbeidstakere utgjør dette også en stor samfunnsmessig kostnad grunnet skatteunndragelser.

Fafo-rapporten viser også at mange seriøse bedrifter innenfor byggebransjen, blant annet malere, murere og tømrere sliter: 28 prosent av bedriftslederne mener det har blitt mer svart arbeid i deres bransje de siste fem årene og mange melder om tap av markedsandeler. 60 prosent av maler- og byggtapetseringsbedriftene mener at det har blitt mer svart arbeid i deres bransjer.

Ved utgangen av 2013 var 28 prosent av id-kortene i bygg og anlegg utstedt til utenlandske arbeidstakere, hvorav 19 prosent kom fra EU-land i Øst-Europa – flest fra Polen og Litauen og i 2013 rapporterte hele 59 prosent av bedriftene i bygg og anlegg om økt lavlønnskonkurranse som konsekvens av arbeidsinnvandringen.

Vi ser det samme når malermester Anna Furhoff Jensen i Aftenposten forteller om murer Eirik Kornmo som nesten har gitt opp å drive en seriøs håndverksbedrift i Oslo fordi useriøse aktører nesten har overtatt markedet. Hun forteller hvordan man i byggebransjen ser store utfordringer i at yrkesfaglig ungdom trenger lærlingplasser, de trenger seriøse aktører som får oppdrag nok til å drive sunn og helårig virksomhet slik at de kan sysselsette nok folk i sine seriøse bedrifter til å skape god og trygg læring og utvikling. Dette er utfordringer i bransjen, det er utfordringer for arbeidslivspolitikken og arbeidslivsforeninger og -organisasjoner. Og det er, ikke minst, et alvorlig samfunnsproblem.

Hvem er så disse som gjør at vi ikke kan tilby det arbeidsmarkedet som kan skaffe lærlingplasser, oppdrag nok til å sysselsette ung arbeidskraft og drive seriøst?

Jo kjære leser, her er det for en gangs skyld en innledende enkel løsning:
Slutt (jeg vil nesten si for pokker) å bruke svart arbeidskraft!

Skal du ha utført en tjeneste: Sørg for å bruk en tjeneste som bygger opp og ikke ned den fremtiden vi vil vi våre unge praktikere! Sørg for at yrkesstolthet og arbeidsglede, lån i banken til bolig, lærlingplass i et trygt arbeidsmiljø er mulig.

Tenk, og ikke minst, agèr hvitt og bruk blant annet Mesterregisteret aktivt når du velger leverandør av tjenester. Velger du likevel svart, velger du en framtid vi ikke ønsker!

På et overordnet nivå må vi også sikre at vi bruker lærlinge-klausuler i offentlige anskaffelser. Gjennom offentlige anskaffelser kan vi sikre hvilke underleverandører som blir brukt, og hvordan de forholder seg til våre regler og lover i arbeidslivet. Det er lite trolig at fokus på pris alene gjør oss i stand til å ta de kloke valgene. Etikk, samfunnsansvar og sikkerhet må være tungtveiende argumenter for valg av leverandører og vi må ha et regelverk som ivaretar også dette bedre i en verden der pris synes å være det eneste objektive argumentet for våre valg.

Det er gledelig og et steg i riktig retning at man i Oslo har lansert en ny mal for hvordan kommuner kan bekjempe svart økonomi, et samarbeid mellom KS, LO, NHO, Unio, YS og Skatteetaten. Her anbefaler man 10 grep som kan vedtas som en innkjøpspolicy av norske kommuner og fylkeskommuner hvor ovedpunktene er grep for å sikre at leverandører har følgende punkter på plass:

• Lønns- og arbeidsforhold er i orden
• Registrering, oppgavelevering og betaling av skatter og avgifter er i orden
• Tilstrekkelig fagkunnskap er på plass
• Det er lett og oversiktilig å vite hvem vi handler med, hvem som jobber for oss, og hvem vi betaler til.

Ut fra dette stilles det krav til faglærte, lærlinger, antall ledd i kontraktskjeden, betaling til konto i bank og innsyn i relevante skatteopplysninger ut over det som fremgår av skatteattest. Det er et godt initiativ.

I tillegg trenger vi hyppigere kontroller og tilsyn. Det bør etter min mening også vurderes skattefradrag for kjøp av hvite tjenester (ROT-fradrag). Mulig bør man også se på hvordan man lovmessig straffer bruk av sort arbeid. Vi har allerede verktøy for å bekjempe svart arbeid og arbeidsmarkedskriminalitet, vi må bruke dem mer.

Dette er en utfordring i forhold til arbeidsmarked og det er en politisk utfordring om hvilket samfunn vi vil ha.

Det er også faktisk en solidaritets-utfordring: Dette er yrkesgrupper som i sin hverdag og sitt arbeidsliv ser noen av de mørke sidene av arbeidsinnvandringen mange av oss ikke opplever. De har hverdager hvor de ikke møter mange som snakker samme språk, de opplever segregering på arbeidsplassen og de føler seg fremmed i egen hverdag. Dette er også et element vi må ta på større alvor. Det er tross alt disse yrkesgruppene som på mange måter bærer det multikulturelle samfunnet i praksis. Vi må se til at det fungerer og vi må både lære av deres opplevelser og vi må ta de på alvor.

Sammen må vi lytte og lære, og vi må bruke de redskap vi har gjennom arbeidsmiljølov, offentlige anbud, forventninger, krav til privat næringsliv – og oss selv som forbrukere av tjenester til å sørge for at vi vet hva vi har å tilby de unge som vi ønsker skal velge, og gjennomføre, yrkesfaglig utdanning, til beste for deg og meg.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.