Det grønlandske rockebandet Sume, spilte rock på sitt eget språk, og kickstartet den grønlandske selvstendighetskampen da de i 1973 spilte konsert fra et lastebilplan på en av Københavns store plasser. Omgitt av hundrevis av grønlendere med plakater som talte for autonomi.  (Skjermdump fra dokumentaren Sume -the sound of a revolution)
Det grønlandske rockebandet Sume, spilte rock på sitt eget språk, og kickstartet den grønlandske selvstendighetskampen da de i 1973 spilte konsert fra et lastebilplan på en av Københavns store plasser. Omgitt av hundrevis av grønlendere med plakater som talte for autonomi. (Skjermdump fra dokumentaren Sume -the sound of a revolution)
Adam Hannestad
Hannestad er utenriksjournalist i Politiken, Danmark. Han var i sju år avisens Midtøsten-korrespondent, og de siste fire årene har han hatt ansvaret for avisens dekning av Grønland, arktiske spørsmål og global økonomi. Hannestad leder en paneldebatt under Arctic Arts Summit.
22/06/2017


Arctic Arts Summit i Harstad skal gi energi til arktisk kultur. I denne sammenheng er det viktig å se 40 år tilbake. 

5. juni 1973, på Danmarks nasjonaldag, ble det holdt en usedvanlig konsert i hjertet av København. Fra lasteplanet på en stor lastebil, parkert på et av byens store plasser spilte fire musikere en konsert som rystet hele landet – og leverte et alvorlig og viktig budskap om arktisk kultur. Et budskap som fortsatt er relevant.

De fire musikerne var grønlendere i rockebandet Sume. Til lyden av klagende gitar, bass og trommer spilte de Grønlands drømmer ut til danskene. Ikke på tidens store rockespråk, engelsk, men på sitt eget språk, mens hundrevis av grønlendere sto rundt dem med plakater i en demonstrasjon for autonomi.

Nesten fra den ene dagen til den andre ble Grønlands selvstendighetstrang viktig for mange dansker. Det som tidligere hadde fortonet seg som en fjern diskusjon i Folketinget og det grønlandske Landsrådet, ble plutselig levende, underholdende – og farlig.

Sume hadde fått en nøkkelrolle i soundtracket til den politiske revolusjonen som kulminerte i 1979. Da gikk Grønland fra å være det som  tilsvarte et dansk amt (et amt finnes ikke lenger, men tilsvarte noe mellom en region og en kommune), til et land med hjemmestyre – selvsagt fortsatt under den danske krone, men med eget parlament og regjering.

Musikken skapte underveis så stor internasjonal oppmerksomhet at britiske Procol Harum i 1975 ba Sume om å være oppvarmingsband på en verdensturnè. Bandet takket nei, fordi noen av medlemmene synes de hadde fått nok av det ville livet på veien.

Men selv om verdensberømmelsen uteble, er bandet i dag mye mer enn bare historisk: Sumes musikk er svært populær på Grønland, og en dokumentarfilm om bandet ble i 2014 et kulturelt samlingspunkt, og så mange som en femtedel av landets befolkning har sett filmen på kino. Siden har den vært vist på filmfestivaler verden over.

Da Sume var store med sangene  ’Piffiit Nutaat’ (’Nye tider’) og ’Imigagssak’ (’Ildvand’), var det danske syn på Grønland dominert av to holdninger som man den dag i dag kan finne rester av i land som Russland og Canada, men også i Sverige og Norge.

Den ene var den romantiske drøm om de edle ville, de som skal beskyttes mot sivilisasjonens dårlige sider og ha lov til å bo i snøhytter i fred. Den andre er om de uvitende ville, de som man må hjelpe til utvikling og et liv i en moderne sivilisasjon.

Begge oppfatninger er like ødeleggende for å kunne bygge opp en nasjonal selvforståelse, for de er like overbærende og nedlatende. I begge tilfellene er det en tendens til å se opprinnelige folks kultur og den moderne kultur som uforenelige motsetninger.

Men kultur er ikke statisk, og selv en rotfestet nasjonal kultur som den grønlandske behøver ikke å være innadvendt. Som Sume beviste, kan kultur mutere og absorbere etter behov. Ved å ta et vestlig uttrykksmiddel – rockemusikken – og kombinere den med grønlandsk språk og ånd, traff bandet en nerve i diskursen, og en middelvei mellom to ytterpoler. Dermed fikk musikken en gjennomslagskraft som aldri kunne vært oppnådd med trommedans eller nasjonaldrakter.

Det er en omstendighet, som er særlig relevant for den arktiske region. Felles for alle opprinnelige folk i regionen er at de politisk styres fra byer langt mot sør. Det gjelder også Grønland, selv om landet fire tiår etter Sumes musikk har oppnådd en høy grad av politisk autonomi.

I byer som København, Oslo, Ottawa og Moskva er det en tendens til å se på Arktis i konkrete, målbare termer. Økonomi i form av råstoffutvikling, shipping og turisme. Vitenskap om klima, is og fisk. Militært om atomubåter og flybaser. Uten en kulturell dimensjon blir Arktis til en faktabasert fortelling, innimellom nydelig illustrert med isbjørn og nordlys. Det er et fattig bilde av en dynamisk region, som produserer kunst, musikk, arkitektur og mat av høy kvalitet.

Skal denne alternative fortellingen om Arktis bli sterkere, krever det gjennomslagskraft. Her kan de arktiske befolkningene lære mye av hverandre. Hva virker? Hvordan kan kulturuttrykkene blandes med hverandre, eller med inntrykkene fra sør, og gjennom det bli sterkere slik det skjedde med Sume?  

Denne ukens Arctic Arts Summit i Harstad har en nøkkelfunksjon  som et sted, hvor politiske makthavere fra sør, akademikere og kunstnere kan møtes og påvirke hverandre, slik at det bygges opp – ikke en, men mange sammenhengende visjoner og fortellinger om Arktis.

Den arktiske regionen nyter akkurat nå en uhørt høy interesse globalt. Medier verden over har mangedoblet sin omtale av Arktis på få år, men oftest blir det historier om sikkerhet, næringsliv og klima som leverer overskriftene. Skal Arktis bli til en helstøpt fortelling, som kan forstås i resten av verden, krever det en målrettet innsats for å øke den kulturelle dimensjonen og fange oppmerksomheten på en ny måte.

Noen ganger fungerer det godt. Som da Procol Harum ringte til Sume. La oss få mer av det.





Arctic Arts Summit: 

Arctic Arts Summit (AAS) er verdens første arktiske kulturtoppmøte, og arrangeres av Festspillene i Nord-Norge og Kulturdepartementet. AAS samler over 80 kulturinstitusjoner og kulturorganisasjoner fra alle de åtte arktiske landene, og vil være en katalysator for ny kunnskap og nye perspektiv.

AAS skal styrke og fremme kunst og kultur som en spydspiss i det sirkumpolare samarbeidet, og bygge varige nettverk for utvikling og samhandling innen kunst- og kulturbransje, kulturnæring og samfunnsliv i de åtte arktiske landene.   

Konferansen inngår i sektorprogrammet for kultur under det norske formannskapet i Nordisk ministerråd og finner sted i Harstad onsdag 21. – torsdag 22. juni. AAS er planlagt som et biennalt arrangement som roterer mellom de arktiske landene.



Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.