Kommentaren: På tur med Qivitoq – en vandrende ånd

Det er vanskelig å bo i en kultur en ikke helt forstår, og hvor en faktisk er helt uvitende om sine egne kulturelle feilskjær – selv for en antropolog som er godt trent i kulturell forståelse og tolkning. Grete Hovelsrud skriver om da hun bodde på Grønland, og dro på søndagstur -alene. (Foto: Grete Hovelsrud)
Det er helt vanlig oppførsel her i Norge: Vi går på tur. Jeg gikk også på tur da jeg bodde i en bitteliten bygd på Østgrønland midt på 90-tallet. Men det gjorde ikke Østgrønlenderne. De synes det var særdeles merkelig at jeg bortimot hver søndag i de 15 månedene jeg bodde der dro avgårde til fots eller på ski.


Jeg liker å gå tur i skog og mark og fjell – på ski, til fots og på skøyter på frosne vann. Jeg liker å streife rundt for å bli kjent med naturen, lukten og fargene, eller ta hardt i, bli sliten og kjenne at kropp og sjel samarbeider. Det var en av de første tingene jeg gjorde når jeg flyttet til Bodø, og det var ingen som lurte på hva jeg holdt på med i Bodømarka eller i fjellområdene rundt. Det er helt vanlig oppførsel her i Norge: Vi går på tur.
Jeg gikk også på tur da jeg bodde i en bitteliten bygd på Østgrønland midt på 90-tallet. Men det gjorde ikke Østgrønlenderne. De synes det var særdeles merkelig at jeg bortimot hver søndag i de 15 månedene jeg bodde der dro avgårde til fots eller på ski.

Jeg hadde et stort behov for å komme meg ut av den isolert bygda hvor det bodde 160 Østgrønlendere og en antropolog. Det ble litt trangt til tider – og av og til nokså ensomt.

Det er nokså krevende å være antropolog. Du er på et sted med et ukjent språk, ukjent kultur – ja det var ukjent selv om jeg hadde lest mye og gjort meg kjent med Inuitter i mange år – og antropologen skal prøve å forstå hva som foregår nærmest 24 timer i døgnet. Det betyr at jeg var "på" hele tiden i våken tilstand og ofte i drømmene også. Derfor fant jeg ut at jeg i god norsk tradisjon skulle dra på tur alene en gang i uka. Jeg tok med termos og mat og en liten notisbok hvor jeg skrev dikt og tekstsnutter om gleden og frustrasjonen ved å bo i et fremmed land, hvor de kulturelle og språklige snubletrådene lå tett i tett.

Det er nemlig ganske frustrerende, og også veldig spennende, å være midt i et doktorgradsarbeid på et prestisjetungt amerikansk universitet og samtidig ha språk- og sosiale kunnskaper som et lite barn.

Jeg var veldig uinteressant for Isertormeeq (det er det de heter, Østgrønlenderne som bor i Isertoq) utover det at jeg var norsk, kunne kjøre hundespann, sy i skinn og slakte sel – altså egenskaper som var verdt noe der.
Mine andre egenskaper, og hvorfor jeg i det hele tatt dukket opp i denne lille isolerte bygda, var de ikke spesielt interessert i. Men etter hvert så skjønte jeg at de faktisk brydde seg om hva jeg gjorde og hvor jeg var når jeg ikke var rundt i bygda, eller i min egen lille hytte. Da helgen nærmet seg, en fin dag i april, kom en av bygdas jegere bort til meg og sa på en blanding av Østgrønlandsk og dansk at jeg måtte ta med rifle når jeg skulle på tur neste gang. Det var observert isbjørn i det området hvor jeg pleide å gå (senere lurte jeg på hvordan de visste hvor jeg pleide å gå?). De hadde nemlig de fått telefon fra en av pilotene i Grønlandsfly som hadde sett bamsen fra lufta. Jeg kunne få låne en rifle av han sa han – hvis jeg absolutt måtte ut av bygda og på tur den helgen.

Det lå mange kulturelle verdier i den lille samtalen – noe jeg forstod etter hvert. Isertormeeq går ikke på tur. De er et kystfolk som trives på, og ved, hav og fjord. De fisker, sanker og jakter med båt eller hundeslede. De drar kun inn i landet og opp på fjellet når de skal plukke bær og kvann, når de jakter på isbjørn og rype, når de klatrer opp på en topp for å se etter den beste passasjen for båten mellom isflakene, eller når de kjører hundespann opp på innlandsisen med turister som skal gå over Grønland. 

Men de drar aldri alene. Jeg dro alene og det ble lagt merke til.

Jeg vet ikke om jeg ble tillagt rare og farlige egenskaper fordi jeg dro alene inn i fjellet og fordi jeg trivdes i eget selskap, men jeg lærte etter hvert at det var noe som het Qivitoq – en slags vandrende ånd. Qivitoq er folk som har forlatt bygda av en eller annen grunn og aldri blir sett igjen – hverken døde eller levende. Det kunne være en eldre person eller noen som følte skam, eller en som ble borte på havet og aldri ble funnet. De vandrer hvileløst rundt i fjellet og er farlige for vanlige folk.  Jeg skjønte at de brydde seg om at jeg dro på tur alene av to grunner; ikke bare var de redde for at jeg skulle forsvinne, men for at jeg skulle komme i kontakt med en Qivitoq og i min uvitenhet skulle tilegne meg rare egenskaper.

Det er vanskelig å bo i en kultur en ikke helt forstår og hvor en faktisk er helt uvitende om sine egne kulturelle feilskjær – selv for en antropolog som er godt trent i kulturell forståelse og tolkning. Det er krevende for den nyankomne på et nytt sted når verdiene og verdensbildene en tar med seg ikke forstås dit en kommer. Jeg synes også det var krevende å være bortimot historieløs og uten en identitet som resonnerte godt blant Isertormeeq.
Vi vil jo alle ses fullt og helt på bakgrunn av den tyngden vår egen kultur og språk har. For å i det hele tatt begynne på en felles forståelse synes jeg det er helt nødvendig med kommunikasjon. Jeg hadde ikke klart meg i Isertoq uten et visst språknivå.
Men i motsetning til de som kommer til et nytt land fordi de må, så hadde jeg tryggheten og vissheten om at jeg kunne reise hjem når jeg ville. Det gjorde at min reise som forsker i en fremmed kultur ble eksotisk og spennende i stedet for rart og skremmende.


Nøkkelord