Det er et tankevekkende paradoks at en verdiskaper som Røst skulle havne på Robeklista skriver Kriss Rokkan Iversen. (Foto: Linda Storholm)
Det er et tankevekkende paradoks at en verdiskaper som Røst skulle havne på Robeklista skriver Kriss Rokkan Iversen. (Foto: Linda Storholm)
Kriss Rokkan Iversen
Nordvendt kunnskapsforkjemper med doktorgrad i marine økosystemer og nyutsprungen gründervilje. Oppvokst og hjemkommet til verdens vakreste øyrike, Lofoten. Brenner for havet, kysten og folket i nord. Medgründer og medeier i kunnskapsbedriften SALT.
17/03/2016

Lofoten er et glimrende eksempel på hvordan landsdelens stedbundne ressurser og fortrinn omsettes til nasjonale verdier. Her høstes viltlevende fisk i eventyrlige mengder. Her produseres laks til verdensmarkedet fra optimale oppdrettslokaliteter. Her er lokalsamfunn og næringsliv bygget tett på det blå matfatet – i gjensidig avhengighet.
 
Ved bredden av Vestfjorden er næringslivet like avhengige av levedyktige lokalsamfunn som lokalsamfunnene er av levedyktig næringsliv. For å styrke den viktige marine verdiskapingen i en tid preget av omstilling og usikkerhet, kreves det derfor gode rammebetingelser for både næringsliv og kystsamfunn.
 
En øyhopping i Vestfjorden viser imidlertid at det fortsatt er langt igjen før disse rammebetingelsene er på plass.
 
Helt ytterst i Lofoten finner vi fiskerikommunen Røst. En liten kommune med rundt 550 innbyggere. Man skal ikke la seg lure av folketallet. Her ute i havgapet omdanner nemlig befolkningen marine, stedbundne ressurser til nasjonale verdier. I gjennomsnitt skaper Røsts innbyggere årlig verdier for nærmere én million per hode. Men til tross for kommunens betydelige bidrag til statskassen, havnet Røst på ROBEK-listen fra 2010 til 2015.
 
Det er et tankevekkende paradoks at en verdiskaper som Røst skulle havne under statlig økonomisk kontroll.
 
Paradokset Røst er et eksempel på et alvorlig misforhold mellom kommuners bidrag til fellesskapet og størrelsen på de offentlige overføringene de får tilbake. Det kan virke som det ikke spiller noe rolle hvor hardt innbyggerne på Røst står på for å bidra til fellesskapet. De sitter igjen med skjegget i postkassen. I form av en dårlig kommuneøkonomi som ikke er representativ for de verdiene som skapes i lokalsamfunnet.
 
Vi gjør nå et hopp fra fiskeri til havbruk – og fra Røst til Skrova. Et lite øysamfunn midt i Vestfjorden, tilhørende Vågan kommune. Skrova huser Ellingsen Seafood AS, som hvert år skaper flere hundre millioner kroner ved å røkte verdifulle oppdrettslokaliteter. De siste årene har bedriften og lokalsamfunnet måtte kjempe for å opprettholde en forutsigbar regularitet og kapasitet for ferjeforbindelsen de er helt avhengige av. Denne kampen har de nå foreløpig tapt.  
 
Skrovas ferjekamp er en oppvisning i hvor skjevt dagens økonomiske system slår ut. Denne situasjonen viser et tydelig misforhold mellom lokalsamfunnets bidrag til fellesskapet og hvordan samferdselspolitikk praktiseres av fylkeskommunen – som en konsekvens av offentlige overføringer på regionalt plan.
 
Dette er samtidig et eksempel på korttenkt økonomisk politikk. Skal man styrke marin verdiskaping langs kysten av Nord-Norge, bør forsterket infrastruktur komme høyt på prioriteringslisten.
 
I et helhetlig regnestykke burde det hele være såre enkelt. Hva får man igjen for pengene man bruker på forbedre ferjeregularitet og – kapasitet? I form av økt produksjon og tilknyttede skatteinntekter fra en øybunden verdiskaper som Ellingsen Seafood AS?
 
Røst, Skrova og andre kystsamfunn tett på stedbundne naturressurser er helt avhengige av å være attraktive for kompetent arbeidskraft. De menneskene som landsdelen er helt avhengige av for å bygge framtiden velger nemlig bosted ut fra en totalpakke som gir dem trygghet for seg og sin familie. Og i den totalpakken står velferdstilbud som skole og helsetjenester sentralt.
 
Det koster å være attraktiv. Kommuner som skal sikre slike konkurransedyktige lokalsamfunn – og dermed omsetting av stedbundne ressurser til nasjonale verdier – er avhengig av penger i kommunekassen.
 
Å sikre at en betydelig større andel av verdier skapt lokalt tilfaller vertskommunen vil være en god start. Dette kan gjøres ved å opprette ressursskatt tilknyttet stedbundne naturressurser, slik som det i dag praktiseres for vannkraft. Samtidig er det på høy tid at fordelingsnøkkelen for offentlige overføringer tilpasses kommuners bidrag til statskassen.
 
Velferdsstaten Norge er bygget opp omkring at skatteinntektene knyttes til lokal verdiskaping tilfaller det nasjonale fellesskapet. Så langt er alt såre vel. Det som ikke henger på greip i dag, er fordelingsnøkkelen som anvendes når pengene skal fordeles ut igjen.
 
Politikere viser til at skatter og avgifter går til statskassen via én kanal, mens de utgående offentlige overføringene fordeles via en annen. Man kan altså si at regnearket for hva en kommune skjenker til fellesskapet holdes adskilt fra regnearket for hva den får tilbake via offentlige overføringer.
 
Kort sagt: Slik pengeflyten er organisert i dag, er det altså ingen sammenheng mellom hva du bidrar med og hva du får tilbake.
 
Det sies at god næringspolitikk er god distriktspolitikk. Jeg sier at det er to likestilte sider av samme sak.
 
Staten bør derfor innrette sin økonomiske politikk slik at den skaper gode rammebetingelser for både næringsliv og lokalsamfunn. For det er sammen de lykkes med å omdanne landsdelens stedbundne ressurser til klingende mynt i statskassen.
 
Denne politikken må framstå – og oppleves – som mer helhetlig og rettferdig enn den gjør i dag. Framtidens fordelingsnøkkel må speile en anerkjennelse av de nasjonale verdiene som skapes langs kysten.
 
Det er nemlig på høy tid at kystsamfunnene får lønn som fortjent.
 

 

Én kommentar

  1. Anders Stølan says:

    Velskrevet om viktige problemstillinger, men hvorfor så upresis på faktagrunnlaget? Hva har du det fra at verdiskapningen på Røst er omtrent en million per innbygger? Hva er din definisjon på verdiskapning? Hvordan kommer du fram til at Røst bidrar betydelige til statskassen? I 2014 var gjennomsnittelig skatteinntekt 86 tusen på Røst mot 105 tusen i Norge! Det er ikke slik at alle skatteinntekter sendes til Oslo og så fordeles ut igjen. 40% av kommunenes inntekter i 2014 kom fra direkte skatter fra personer og selskaper. Men på Røst utgjør dette skattegrunnlaget kun 18,7% av inntektsgrunnlaget, merkelig, sett i lys av din argumentasjon om at Røst “ranes” av storsamfunnet. Overføringer fra staten utgjør ca. 50% av kommunens inntektsgrunnlag i 2014, på Røst er tallet 66%. Har derfor vanskelig med å se at Røst bidrar mer til storsamfunnet enn de får tilbake! Mer fakta på http://www.kommuneprofilen.no/.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.