I de store byene som Bodø (bildet) og Tromsø kommer veksten til å fortsette. Men i en tid hvor det er verre å få tak i arbeidskraft enn arbeidsplasser må byene i nord tilby mer enn arbeidsplass og barnehageplass, skriver Kari Karstensen. (Photo: Terje Rakke/Nordic Life/www.nordnorge.com)
I de store byene som Bodø (bildet) og Tromsø kommer veksten til å fortsette. Men i en tid hvor det er verre å få tak i arbeidskraft enn arbeidsplasser må byene i nord tilby mer enn arbeidsplass og barnehageplass, skriver Kari Karstensen. (Photo: Terje Rakke/Nordic Life/www.nordnorge.com)
Kari Karstensen
Jobber med kommunikasjon og strategi i Statens vegvesen Region nord, og er tidligere journalist i Nordland og ansvarlig redaktør i avisa Finnmarken.
08/03/2018


Det handler ikke om Bodø og Tromsø. Det handler ikke engang om Vadsø. Det er alle de andre byene som blir avgjørende for om Nord-Norge klarer å holde tritt med resten av landet. På tide å snakke om byene som ikke er fylkeshovedstader.

Til tross for formidabel vekst og synlighet, er det fortsatt bare 26 prosent av befolkninga i Nord-Norge som bor i Bodø og Tromsø. 36 prosent av oss bor i kommunene som har fra oppunder 10.000 til drøye 26.000 innbyggere. Skjebnen til disse byene blir dermed avgjørende for Nord-Norge.

Utviklingen har mildt sagt vært variabel. Det skulle man ikke tro når man ser de siste årenes jubeloverskrifter på den februardagen Statistisk sentralbyrå leverer dommen over fjoråret.  For er det ikke slik at alle piler peker oppover – også i nord? Vi blir jo stadig flere! Har vi ikke hatt år hvor praktisk talt alle finnmarkskommuner opplevde økning – samtidig som Tromsø legger til sine faste tusen? Og Lyngen økte faktisk med en innbygger og Værøy med to i 2017. Det går framover, eller?

Mens vi jubler over at stadig flere vil bo i nord – om det så bare er flyktninger som ikke har noe valg, er Norge på rask veg mot 6 millioner. Bodøs formidable vekst er ikke større enn nøyaktig norsk gjennomsnittsnivå de siste ti årene – altså medregnet tilbakegangen i de innerste vestlandsfjordene og østlandsbygdene. Ser vi utviklingen i et 20-årsperspektiv, er det bare Alta i tillegg til våre to “storbyer” som har økt mer enn resten av Norge. Ikke engang «vinnerkommunene» Hammerfest og Sortland har klart å matche norsk standard i perioden. Vi er bare vel 20.000 flere i Nord-Norge nå enn vi var ved utgangen av 1997. I samme periode har innbyggertallet i Norge økt med nesten 900.000.

Utviklingen i Bodø, Tromsø og Alta kjennetegnes av sterk og jevn vekst. Småkommunene har med enkelte unntak gått kraftig tilbake, og vil fortsette med det. 21 av kommunene i Nord-Norge hadde mer enn dobbelt så mange døde som fødte i fjor, og da hjelper det ikke engang å forby fraflytting.

For bykommunene har det gått både opp og ned. Mosjøen har færre innbyggere enn for 20 år siden, mens Narvik og Fauske bare så vidt har holdt seg. Disse tre byene alene skulle hatt en befolkningsvekst på over 8000 for å henge med den nasjonale utviklingen. Urbanisering handler åpenbart om mer enn størrelse.

Hvorfor lykkes noen og ikke andre? Spesialutgaven av Konjunkturbarometeret for Nord-Norge som kom like før jul, har sett på sentrumskvalitetene i en del av byene og spurt innbyggerne om hvordan de opplever tilbudene og hvordan de syns sentrum av byen har utviklet seg de ti siste årene. Resultatene er ikke overraskende – vinnerne er Bodø, Hammerfest og Svolvær, de samme byene som har gjort synlige grep ved å bygge kulturhus, åpne torg og havnepromenader. På bunnen kom Kirkenes og Narvik, som har de mest misfornøyde innbyggerne og hvor færrest har registrert en positiv utvikling de siste ti årene.

Undersøkelsen viser at folk syns det er viktig at flere av lokalene på gateplan blir tatt i bruk som butikker, frisører og lignende. Det vi har fått, er flere kjøpesentre utenfor sentrum. Verden er komplisert, og vi kan diskutere hvorfor folk flytter – og hvorfor mange blir. I en landsdel hvor vi en generasjon har sunget og drømt om “at det skal bli like fint å jobbe som å danse”, kan vi antakelig komme langt med en enkel analyse av hvordan det er i byene vi liker å dra til på ferie.

Feriebyen kan være både stor og liten, men den må ha et tydelig definert sentrum, havnepromenade der vi kan se både fiskebåter og kanskje noen luksusbaljer. Vi vil ha bilfrie handlegater og trivelige kafeer på gateplan. Det må være trygt og lettvint å sykle, enkel og effektiv kollektivtransport og en flyplass for store fly – slik at vi lett kan komme oss både bort og hjem igjen. Samtidig må byen være ekte – slik at både besøkende og fastboende trives. Vi vil ikke ha det som i Venezia eller Geiranger – hvor monstercruisebåter dominerer trange renessansekvartaler eller fjellsider. Arkitekturen må ha sjel eller stil, vi vil ha parker med benker og natur med turstier i nærheten. Og kulturtilbud – helst noe spektakulært, eventuelt får det holde med noe som er greit nok på en regnværsdag eller som passer å drikke øl til.

I en tid hvor det er et større problem å skaffe arbeidskraft enn arbeidsplasser, må byene ha mer å tilby oss enn jobb og barnehager. Veksten vil fortsette i de største byene. Nå trengs tydeligere grep om de andre byene våre. For det er de som blir avgjørende for om Nord-Norge blir en plass vi har lyst til å bo – og ikke bare en ferie- og trygdekoloni med et par storbyer.



Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.