Kommentar: Havforsuring, en oversett konsekvens av klimaendringer?

Som klimaforsker med fokus på hvordan samfunnet tilpasser og omstiller seg kobler jeg effektene av klimaendringer på naturgrunnlaget, primærnæringer, og kommuner i nord med samfunnsendringer og politikk.

Klimaendringer er nokså abstrakt og ikke nødvendigvis direkte synlig, men gir utslag i et endret værmønster med påvirkning på naturgrunnlaget og folk på ulikt vis. Det er mer gjenklang blant folk når vi snakker om klimaendringer nå enn det var for ti år siden.

Da ble vi ofte møtt med kommentarer om at det slett ikke er sikkert at klimaendringer er menneskeskapte, og at været alltid endrer seg mellom sesonger og år.

Dette er selvsagt riktig, og det er derfor det er vanskelig å kommunisere denne abstrakte ideen om at våre aktiviteter har såpass stor påvirkning at vi faktisk kan endre kloden vår. Denne type samtaler er det færre av nå. Men i min forskningshverdag har det dukket opp en annen sak som er nesten like vanskelig å studere: Effektene av havforsuring.

Vi hører mange triste og alvorlige historier om plast i havet – og det er ingen tvil hos noen i hele verden om at plastforsøpling skyldes oss mennesker. Dette er det full enighet om.
Samtidig forsurer vi havet – og dette er en prosess som henger direkte sammen med våre klimagassutslipp - men havforsuring er ikke like synlig som marin forsøpling, selv om effekten på sikt kan være mye større for verdens havområder.

Havet tar opp mye CO₂ fra atmosfæren og har lenge hatt en viktig rolle i å redusere klimagasser i luft. Det er en likevekt mellom gasser i luft og i vann, og derfor øker opptaket av CO₂ i havet jo mer det øker i atmosfæren. Enkelt sagt så blir det lavere pH-verdi i havet, altså det blir surere, når vann reagerer med CO₂. Hvis vannet blir surt nok kan det tære på kalk i organismer.

Det vi vet er at innen 2050 kan havet bli surere enn det har vært de siste 25 millioner år. Selv om både skjell og koraller kan tilpasse seg til et visst nivå av surt hav er det stor sjanse for at komplekse økosystemer kommer i ubalanse, noe som kan føre til algeoppblomstring og manet-invasjon.

Samtidig kan sukkertare få bedre vekstvilkår fordi varmere hav, som følge av klimaendringene, vil dempe beitetrykket fra kråkeboller. Dette kan bli et viktig næringsgrunnlag i nordlige kystfarvann. Men forsuring forventes å bli et større problem i nordlige kystområder fordi kaldt sjøvann tar opp mer CO₂.

Dette med kyst er faktisk viktig fordi havforsuring her virker sammen med oksygenmangel, økt tilførsel av næringsstoffer fra avrenning og økt temperatur.

Det er mange komplekse sammenhenger i havforsuringsuniverset og det er mye nytt å lære for en antropolog.

Derfor har vi trommet sammen et tverrfaglig team fra Norsk Institutt for vannforskning (NIVA), Nordlandsforskning, Nord universitet, Norsk kystklimasenter i Lofoten og skotske partnere i prosjektet AcidCoast, ledet av Vestlandsforsking og finansiert av Forskningsrådet.

Det vi ser på i dette prosjektet er hvordan havforsuring påvirker kystsonen og livsgrunnlaget til folk som lever av fiskeri og havbruk.

Vi ser at det er store forskjeller mellom hvordan havforsuring slår ut i de ulike fjordsystemene, noe som vil kreve lokal kystarealforvaltning og tilpasning, i tillegg til nasjonale retningslinjer.

Det er dessverre sånn at per i dag legger ikke Miljødirektoratet og andre nasjonale myndigheter til rette for at kommunal kystsoneforvaltning får en rolle i overvåkningsprogrammer og nasjonal forvaltning av havforsuring. Prosjektet AcidCoast vil munne ut i forslag til hvordan dette best kan gjøres for å finne de beste tilpasninger til et surere hav.

Vi har ingen løsning på et økende havforsuringsproblem og selv om vi klarer å kutte klimagassutslippene er det såpass mye treghet i systemet at havet vil fortsette å bli surere. Vi må derfor finne gode tilpasningsløsninger for å redusere skadene på livsgrunnlaget langs kysten.