Det er ikke lengre møringer eller andre rikinger som er den største trusselen, vi har startet krigen mot plasten i havet, skriver Kari Karstensen. (Foto: Arne O. Holm)
Det er ikke lengre møringer eller andre rikinger som er den største trusselen, vi har startet krigen mot plasten i havet, skriver Kari Karstensen. (Foto: Arne O. Holm)
Kari Karstensen
Kari Karstensen jobber med kommunikasjon og strategi i Statens vegvesen Region nord, og er tidligere journalist i Nordland og ansvarlig redaktør i avisa Finnmarken.
19/05/2017

Før, da vi var små, var havet stort. Vi kasta ting over bord, og de bare forsvant. Så endeløst var havet! Havet gir og havet tar. Og det siste gjaldt i grunnen bare for noen arme fiskere og sjøfolk. Ellers var havet blått og rikt.


Så ble det overfiske og bekymring for framtidig oljeaktivitet i nord. Men fortsatt var båten liten og havet så stort. I fjæra fant vi skjell, rekved og av og til spennende ting langt borte fra, eventuelt skit som noen andre i bygda hadde dumpa.

Vannet kunne være møkkete i utlandet. Det hendte sjøfugler ble skadet av olje. Og vi fikk Greenpeace og Sea Shephards og Miljøagentene. Vi lærte at det fantes økosystem. Vi begynte å forklare søringene at det er fisken som har bygd landet – og at mange av de pene middelalderbyene har blitt rike på salget av vår torsk.

Vi er stolte av at ressursene er i nord. Og vi finner oss ikke i at Røkke rapper dem eller at Sandberg gir dem bort, slik både blå, røde og grønne ministre allerede har gjort i noen tiår.


Nå er det ikke lenger møringer eller andre rikinger som er den største trusselen. Vi har startet krigen mot plasten. Ikke bare sånn ved å rydde stranda, for at det skal bli koselig når vi skal grille og bade og tusle rundt der de neste fem månedene. Nei, plasten er overalt. Det vil si, vi vet ikke helt hvor den blir av. Men vi vet at uforholdsmessig mye følger strømmen nordover. Og vi vet at plasten slår hardt tilbake.

Vi trodde kanskje at det bare var en og annen teit måse som gikk seg fast i en plastpose som en eller annen gjøk (hyttenaboen?) hadde slengt i sjøkanten. Men så fikk vi bildene av hval med en hel mage av plast. 80 prosent av alle sjøfugler hadde plast i magen i 2010, og tallet vokser. Fisken vi skal spise får i seg plast. Til og med havsalt inneholder partikler av plast.

Fiskerne og oppdrettsnæringa har mange synder å svare for. Men vi får stadig skremmende kunnskap om plasten vi ikke ser, og som kommer fra oss. Vannet som renner fra veiene tar med seg plasten fra bildekkene. Kunstgressbanene løser seg opp og etterlater granulat. Og når jeg vasker fleecejakka havner plastpartikler i avfallsvannet og ender i havet. Der hvor min egen lekre sjømat beiter.
Udelikat i dag. Livstruende om noen år.


Hvis ikke noen finner opp noe slik at fisker og mennesker kan spise plast, må vi faktisk gjøre noe for å hindre plasten i å havne i havet. Det starter med oss på land.

Før, da vi var små, var Plastic Fantastic. Tenk da vi byttet ut gamle, skitne og ofte tunge ting med plast. Sinkbøttene. Bildelene. Glassflaskene. Så ballet det på seg. Det balles plast rundt alt – hvert eneste apparat og dippedutt. Nå er hver eneste agurk og gulrot vi tar med oss fra butikken, emballert i den fantastiske plasten.

I gjennomsnitt produseres det 50 kilo plast årlig for hvert menneske på kloden. I Norge er vi dobbelt så produktive. Men vi skal bli enda bedre, for hvis vi følger vi prognosen blir det 350 kilo per person i 2050.

Vi kan stille flere krav og følge bedre med på fiskerinæringa, landbruket og industrien. Men det handler dessverre om oss. Om hva vi kjøper. Og at vi hele tida kjøper ting som har plast i seg. Og ikke minst ting som pakkes i plast for å fraktes til oss.

Noen vil ha det til at dette plast-pratet er en motegreie. Vi blir mye mer opprørt av å en fugl med plast i magen enn mengder av gråtende barn. Så kanskje fungerer vår kollektive og nyvunnet interesse for plasten som en avsporing i forhold til de store miljøutfordringene? Det Grønne Skiftet er krevende, og det er tross alt enklere å ta med seg tøynett på butikken enn å slutte å fly.

Jeg tror på symboler. Jeg tror at unger som rydder stranda, er bra for framtida. Og at vi endelige begynner å bekymre oss for livet i havet, er bra for så mye - fra kosthold til bosetting i nord. Kanskje sirkelen er sluttet. At det igjen blir havet og oss.



Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.