Den store verden startet ved fergeleiene. Her ser vi ferja Fløytind på tur inn til ferjeleiet på Kvaløysletta ved Sandnessundet i Tromsø i 1960. (Foto: Perspektivet Museum/Flickr)
Den store verden startet ved fergeleiene. Her ser vi ferja Fløytind på tur inn til ferjeleiet på Kvaløysletta ved Sandnessundet i Tromsø i 1960. (Foto: Perspektivet Museum/Flickr)
Helge M. Markusson
Arbeider som formidlingskoordinator ved FRAM –Nordområdesenter for klima- og miljøforskning. Skribent og aktiv blogger. Tidligere journalist i avis, radio og fjernsyn. Har også vært engasjert i en rekke små og store kulturprosjekter. Oppvokst på Liland i Ofoten, bosatt i Tromsø siden 2000. Mener bestemt at svarte hunder er finest, og at et skikkelig bål under ei furu bidrar til at livet ikke er så verst!
18/04/2016

Den store verdenen starta ved fergeleiene. Små og store fergeleier, ditto drømmer. Nå er alt snudd opp ned. Det er vi som er målet for de som drømmer.

Før startet verden ved fergeleiene.
Alt annet var der du kom fra, og nabolaget ditt. Nabobygda og nabokommunen. Kjent, og kanskje litt mislikt, men det var mest på fleip. Men ikke så spennende, slik er det med det familiære, de fleste historiene er fortalt. De ligger der og trår vannet slik at de ikke synker ned i glemselen, historiene.
 
Noe annet var når vi kom til fergeleiet, for eksempel Lødingen. Der lå de grå og kvite fergene med rederimerket til Nord-Ferjer og ventet på oss, for å ta oss videre til steder der dialekten gradvis forandra seg. Ei støvete veistripe med kiosk og kafé, om sommeren endeløse køer med biler lastet til trengsel – som et skikkelig rekesmørbrød – du vet ikke helt hvor du skal begynne og du vet det kan bli grisete.
 
Der starta verden, den verdenen vi drømte om å komme til. Der de laget tingene vi kjøpte.
Jeg drømte om å få komme til stedet de laga tingene, se hvordan de gjorde det. Monolittsjokoladen, Apollorakettene og de store malmbåtene som laga dønninger når vi lå ute på fjorden og drømte oss bort. Jeg husker første gang jeg fikk se hvordan de bygde et stort skip helt på ordentlig, jeg hadde aldri klart å forestille meg at det var så komplisert.
Men det var lenge etter at jeg hadde knekt andre koder, og før jeg hadde forstått alt.
Da jeg syntes M/F Hinnøy, bygd på Kaarbøverkstedet i Harstad i 1960, var helt enorm, da starta verden i Vestfjorden.
 
Vi drømte ikke om en bestemt by, men om verden der ute, den som lukta annerledes. Vi leste tegneserier i “Tempo”, Allan Falck og Bruno Brazil tok oss med på eventyr i Europa og resten av verden. Asterix og Obelix stod for historieopplæringa og komikken.
Noen bruer var kommet, Rombaksbrua og Tjeldsundbrua, og nesten hver gang vi kjørte langt var nye bruer kommet til.
 
Gradvis slutta fergeleiene å være starten på verden. Vi stod storøyd og så på DC-9-maskinene koste inn på flyplassen, jeg drømte om å fly med Concorde. Verden var ikke lenger Bonnåsjøen, Majavatn og Leangen. Verden starta på Evenes, plutselig var verden kommet nærmere. Vi hang på flyplassen og beundret alle som kunne gå ombord og forsvinne ut i verden. De fleste dro til Bodø, og noen helt til Oslo. Og så var det noen som var helt ville, de dro på chartertur. Eller selskapsreise: det tok mange år før jeg forstod at man ikke var i selskap hele tiden når man deltok på en selskapsreise. Jeg syntes det hørtes utrolig slitsomt ut da, så meg selv sitte i skvis mellom barne- og voksenbordet i et evig selskap med rare voksne og interesseløse unger med stygge briller.
 
Det fantes et ormehull, en vei utenom til verden. Så vi tok toget fra Narvik, hele skolekorpset, og gikk av i Bastuträsk i Nord-Sverige. Der smugrøkte vi Kent og drakk boks-cola. Da vi kom hjem etter ei uke sang vi “Ja vi elsker” i kor i tunnelen der grensa går, og så kasta vi oss over brunosten når vi kom heim. Vi hadde jo vært på en reise!
 
Og så reiste vi ut i verden, til slutt hadde de fleste av oss vært på den andre sia av jorda. Vi hadde sett sola i Sør-Kinahavet og spist burger i New-York, lent oss mot tårnet i Pisa, hørt våre store helter spille og nå var vi mett. Der satte vi oss ned og studerte kartene. Der var det et fergeleie, og der starta verden, og der ute et sted kom vi fra. Vi likte å vise det fram til andre.
 
Og nå er alt snudd opp ned. Tromsø på en vanlig februardag midt i uka er fylt opp av utenlandske turister som har kommet for å se på nordlys, fiske torsk og se på kval. Hotellene har overtatt skylinen i Svolvær og Bodø.
Folk kommer hit, til oss, for å lære om hvordan vi forvalter ressursene og bruker teknologien.  Vi ville til en sjokoladefabrikk, men nå kommer folk hit for å se på våre innretninger.
 
En gang endte jeg opp i jungelen i Laos, vi hadde kjørt mange kilometer i mørket i ei underjordisk elv og kom ut på andre siden av fjellet. Der lå det en liten landsby, vi spaserte stille igjennom den, så returnerte vi til elvebåtene. Der ved elva starta verden, og langt langt der ute et sted lå stedet jeg kom fra.

For en svimlende tanke det egentlig var, har jeg tenkt på i ettertid. Målet er ikke å ende opp et sted, det vil det aldri bli. 
Målet er starten, hele tiden. Ny start, nytt mål, ny start.



Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.