Hvordan fungerer egentlig et virkemiddelapparat? (Illustrasjon: Martin Losvik)
Hvordan fungerer egentlig et virkemiddelapparat? (Illustrasjon: Martin Losvik)
Håvard Lund
Landsdelsmusiker i Kultur i Troms, med mandat om å lage store opplevelser på små steder. Vesentlig erfaring fra feltet gjør Håvard til autodidakt ekspert i opplevelsesøkonomi, opplevelsespsykologi og logistikk, noe som i seg selv er en stor opplevelse i nord. Reiser landsdelen rundt flere ganger i året, men hjertet banker hardest i rurale kyststrøk. Den manisk ekspressive skribenten vokste opp i Gildeskål, og sier det er der han kommer til å ende, ytterst i havgapet, som forvalter av egne erfaringer og kulturnæringspåfunn som catch & release av uer, og ribturer i eget sjelsliv.
15/02/2016

 
Vet du hva et virkemiddelapparat er? Vet du hvordan det brukes? Vet du videre hva en mentor, fasilitator eller inkubator er?

Jeg skulle så gjerne avslørt at et virkemiddelapparat er noe nytt den hittil ukjente sexindustrien i f.eks. Misvær har funnet opp for husmødre med kjedelige ektemenn. Og at en mentor, fasilitator eller inkubator er en god gammeldags selger med bart og gullsmykke; en slags virkemiddelapparat-ekspert som får hjemmeværende husmødre til å leve ut Cupido-drømmen.

Hva om virkemiddelapparatene faktisk hadde massert, stimulert, forløst, og ikke minst inspirert? Men jeg skal prøve å la være å raljere, og heller være tørr i presentasjonen av mine kvalitative forskningsresultat. 

Virkemiddelapparatene er som regel tverrpolitisk utløst, i hovedsak statlige, og handler om penger og kompetanse stilt til rådighet for å la gode ideer, innovative påfunn, hjertegode tiltak, kreative oppfínnelser, mangfoldige visjoner, flerkulturelle ambisjoner, og industrielle spektakulariteter vokse til små og store livsviktige hjul i et rikt samfunn, hvor innsikt i det hele menneskets behov for åndelig og kroppslig føde råder, hvor alle er lykkelige skattebetalere uansett hva, og hvem de jobber med (sic). 

Virkemiddelapparatet er et ledd i næringskjeden, og apparatførerne, altså saksbehandlerne, er ikke nok bevisst sin funksjon. Jeg har kastet en bøtte saltvann i trynet på dem før, men må gjøre det igjen. Hvorfor? Fordi langs stien jeg flyr her i nord, 180 dager i året, ligger forhold som jeg må varsle politikere om.

Virkemiddelapparatet er nemlig i ferd med å forringe rikhet, sammensetning og kvalitet, ved å kuratere, og ved å selv være et utøvende ledd. Et virkemiddelapparat som begrenser idéfloraen, eller i verste fall definerer sammensetningen i flora, er totalt uønsket. Fenomenet gjelder nok alt som skal produseres.

Siden jeg møter kor, korps og lokale ildsjeler møter jeg tverrsnittet i bygda. Og jeg snakker i like stor grad om bygda Tromsø, som bygda Skaland eller Mosjøen. Stien min lar meg se samfunnssammenhenger og mønstre i oppturer og nedturer.

Akkurat nå er vi inne i en ost- og ølperiode,  mens blåskjell-boomen fra nittitallet har gått over. Når virkemiddelapparatet selv skal være de kreative mister vi et ledd i kjeden. Kunnskap om næringskjeden underkjennes eller i verste fall glemmes. 

Alt som gir liv, alt som er moro og har identitet og livskraft, starter et helt annet sted enn i virkemiddelapparatet.

Nei, ta et politikerballetak på saksbehandlerne, vri dem, utløs restart og et fornyet syn på gitt mandat. Etterfølgende handlingsaffeksjon er et ønskelig mål. Alt for mange gode ideer strander hos saksbehandler. Alt for mange bygder og byer ser for like ut.

Grunnen til at man gleder seg til å komme til Sortland ligger på kaia og er driftet av tyskere som også har berget samfunnet Nyksund med restaurant, kafe og overnatting. Pluss på Sortlands kulturliv, og jeg ville uten tvil flyttet dit som nyutdannet lege, kystvaktskipper eller ingeniør.

Har du sovet hos Lillian i Steigen, hos Hege på Nord-Værøy? Har du drukket kaffe på Forvik, har du vært på konsert hos Bryggejentene i Ersfjordbotn? Alle er alene grunner nok til å flytte dit. Hver av dagene på reise  gir meg møter med ildsjeler som forsøker å utgjøre kvaliteten som nabobygda ikke har, ildsjeler som alle forteller om rabiate møter med mistroiske saksbehandlere, ildsjeler som får til ting til tross for og ikke på grunn av.

Et lite hopp til et fylke lengre sør: En av Salmar-sjefene på trøndelagskysten sier de har nok eks-gravemaskinførere, og eks-bønder ansatt. Det de trenger nå er biologer for å utvikle seg videre.
Hvordan lokke dem til bygda? Kanskje ved å sette igang et av de prosjektene som er avfeid av virkemiddelapparatet som ugyldig, fordi de f.eks. ikke tilhører rett økonomisk tankegang? 

Det er mange frustrerte søkere der ute som føler at de midlene som faktisk er avsatt for å stimulere til mangfold i norsk næring, ikke er til for dem.
Her må jeg feie stein foran egen glasshusdør, for jeg har selv sittet på post i et av utvalgene i Kulturrådet. Jeg har delt ut penger til konsertarrangører, festivaler og musikk-klubber, som tror på at deres aktivitet er det lille ekstra som skal få folk til å trives der de bor. Sågar sørge for tilflytning.

Noen får lite, andre får ingenting, og noen er regelrette vinnere. Søknadene er mange, men noe skurrer likevel. For til og med hos Kulturrådet, opplever jeg at søknadsskjemaene er utformet slik at søkeren tilpasser innholdet, i stedet for å skrive om det de faktisk har lyst til gi sitt lokale publikum.

ALL innovasjon begynner med frivillighet, galskap, lyst, begjær. Uansett om det er lukkede oppdrettsmerder fra Brønnøysund, tran fra Sortland, jazzklubb i Nordreisa, Bådin-øl fra Bodø eller oljelenser fra Lofoten. 

Det går mot mot slutten her, og jeg tenker på risikoen med å gå konkurs. På et møte med Innovasjon Norges avdeling i Troms diskuterte jeg nettopp med en saksbehandler dette med å gå konkurs. Det er forbundet med skam. Ingen får skryt for å ha satset timer, helse og familie for noe man tror på.

Trygghet og innovasjon er ”contradictions in terms”, men dessverre virker de til å være et gyldig ordpar hos f.eks. mitt lokale Innovasjon Norge-kontor i Nordland. Samtidig som IN-direktør Anita Krohn Traaseth sier at organisasjonen taper for lite penger, og at det trengs mer galskap i idéfloraen.

Men Tinteguri blir ikke hørt av sine egne. 

Bygdedyret virker sitte som apparatførere; de mistroiske  sitter som saksbehandlere. IN Nordland går ettersigende med overskudd hvert år, og det rimer ikke med noe. 

Helt tilslutt en liten oppfordring: legg kulturnæringsbegrepet dødt. Virkemiddelapparatet selv klarer ikke definere hva dette skal romme. La dem håndtere alt som næring, og be dem søke inspirasjon til å lære seg å ta vare på ulike økonomier. Dra f.eks. til fredprisprisvinner Yunus, mikrokredittforkjemper, søk inspirasjon. 

For å avslutte i samme stil som jeg begynte: stort kan skje med smått når det blir stimulert, det er ikke størrelsen det kommer an på.

 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.