Er det lov å diskutere forsvare Forsvaret i nord, spør vår spaltist Geir Bakkevoll. (Foto: Soldatnytt)
Er det lov å diskutere forsvare Forsvaret i nord, spør vår spaltist Geir Bakkevoll. (Foto: Soldatnytt)
Geir Bakkevoll
Underviser i norsk, og ved behov også i rockeswing, ved Vest-Lofoten videregående skole. Oppvokst blant NATO-barn og tungeskjærere i mangfoldige Andøy. Har siden den gang levd godt i Oslo, Bodø og til slutt i Tromsø, som kommunikasjonsdirektør i Norges sjømatråd. Tror Kari Bremnes har stilt et av livets viktigste spørsmål: E du nord?
21/03/2016

Ikke lenge etter påske skal forsvarsministeren legge fram hvilke planer hun har for Forsvaret på lang sikt. Regjeringens innstilling og deretter Stortingets behandling av saken har stor betydning for Nord-Norge. Forsvaret er en av flere samfunnsaktører som i møte med en ny tid krever nye løsninger på nye oppgaver. For eksempel må høyskolene og universitetene møte post olje-generasjonene. Samferdselssektoren skal både være et verktøy for å nå ambisiøse klimamål og møte en forventet vekst i sjømateksport fra distrikter uten jernbane. Forsvaret er ikke i noen særstilling i sitt omstillingsbehov. Likevel er forsvarssjefen og forsvarsministeren i en særstilling i metoden de får lov å benytte i denne viktige jobben.
 
Når champagnekorkene har landet og gravølet er drukket, må vi derfor ta den nødvendige debatten om hvordan Forsvaret legger sine planer, formen de kommer i og retorikken de ikles.
Forsvarsdepartementet har tidligere gitt oss en forståelse av at langtidsplanleggingen skulle være mer kontinuerlig justering, og mindre preget av hyppige runder der alle steiner snus. Når disse steinene legges ned igjen er det bare for akkurat så lenge at det ikke rekker å vokse noe under eller rundt dem, før de skal snus igjen.

Forsvaret påfører på denne måten nordnorske lokalsamfunn utilbørlig belastning.

Noen av dem vil av strategiske og økonomiske hensyn miste lokale arbeidsplasser og inntekter. Det er nok riktig sett i lys av nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi må likevel spørre om det er riktig at samtlige av disse lokalsamfunnene, i gjentatte runder og samtidig, skal kastes ut i måneder med indre uro og lokaliseringsstrid med andre lokalsamfunn i samme situasjon.

Forsvaret trenger uten tvil omstilling, men det trenger også forsvarsplanleggingen.
 
Forsvarspolitikk er ikke distriktspolitikk. Dette argumentet er hyppig og effektivt brukt i møte med kritikere av enkeltpunkter til forsvarets langtidsplan. Det gjelder spesielt dem som peker på konsekvensene forslagene vil ha for stedene som over tiår har tilpasset lokal næringsutøvelse, bosetting og friluftsliv til den lokale militære aktiviteten.

«Forsvarspolitikk kan ikke lenger være skjult distriktspolitikk», skrev Aftenpostens leder like etter at forsvarsministeren fikk overlevert forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens fagmilitære råd i fjor høst. I boken «Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020» hevder eks-forsvarssjef Sverre Diesen at kombinasjonen feige politikere og uheldige disktrikshensyn har latt Forsvaret råtne på rot. Ikke bare er det en hersketeknikk å avfeie kritikere av langtidsplaner med argumentet om at forsvarspolitikk ikke er distriktspolitikk. Det er også feil.
 
Forsvarspolitikk skal være sikkerhetspolitikk og handle om hvordan staten skal ivareta oppgaven med å beskytte landets befolkning, innenfor rammene av samarbeidet med NATO. Den er og bør aldri bli et distriktspolitisk virkemiddel eller et tiltak for bosetting. Til det har vi andre departement med andre verktøy. Forsvarets aktivitet og politikken som styrer den, har imidlertid aldri vært frikoblet fra stedet og regionen den på godt og vondt preger.

Da kan heller ikke diskusjonen late som noe annet.
 
Bygder og befolkning er blitt flyttet med makt, reindrifta har tilpasset seg øvelser og skytefelt, og ei voksende oppdrettsnæring får ikke teste ut havområder som Forsvaret trenger for å øve på skyte torpedoer mot land.

Det er mange historier som viser at forsvarspolitikk i høy grad har påvirket distriktspolitikk, og omvendt. I tiår preget av kald krig har nordnorske bygder, byer og befolkning tilpasset seg for å leve sammen med og styrke et Forsvar, først i kraftig opprustning og deretter med høy aktivitet.

Det er et grovt overtramp av storsamfunnet å plassere denne sammenhengen mellom forsvarspolitikk og distriktspolitikk i blindsonen, eller indirekte plassere den i gruppen for sentimentale eller bakstreverske argument, når vi nå diskuterer og gjennomfører en nødvendig omstilling av Forsvaret.
 
Vi er en landsdel som har erfart at fritidsinteresser eller næringsutøvelse som krever natur, av og til må svinge eller snu ved gjerder og røde skilt. Vi er en landsdel med tettsted som på 80-tallet aksepterte at støy og i ytterste konsekvens økt trusselnivå var prisen å betale for kjærkomne arbeidsplasser, tilflyttere og skattekroner.
 
Dette gir selvfølgelig ingen amnesti. Det betyr på ingen måte at landsdelen kan forlange status quo for Forsvarets tilstedeværelse, ei heller at den blir uberørt når fagpolitiske vurderinger og økonomiske rammer gjør omstilling nødvendig. Den må imidlertid kunne forvente at debatten favner hele fortellingen om sameksistens mellom sivile og militære interesser i nord, og at retorikken viser respekt for alle som forteller denne historien.

For også i framtiden vil Forsvaret være til stede i nord, og trenge legitimitet på lokalt og regionalt plan.




Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.