Kommentar: Ta sjansen på makt, Nord-Norge

Er det virkelig bare fordeler med én region i Nord-Norge, slik mange meningsbærere og aviskommentatorer tar til orde for?
Regjeringen har lagt fram stortingsmeldinga om en framtidig regionreform. Kommunalminister Jan Tore Sanner har en ambisjon om å redusere dagens 19 fylkesting til ti nye folkevalgte regioner. Nordland, Troms og Finnmark bør sammen gripe sjansen før fristen til å melde seg på går ut ved årsskiftet.


Regjeringen har lagt fram stortingsmeldinga om en framtidig regionreform. Kommunalminister Jan Tore Sanner har en ambisjon om å redusere dagens 19 fylkesting til ti nye folkevalgte regioner. Nordland, Troms og Finnmark bør sammen gripe sjansen før fristen til å melde seg på går ut ved årsskiftet.

Den nasjonale og internasjonale verdiskapingen flytter seg stadig lenger nordover. Regjeringen har gang på gang understreket at framtida ligger i nord. At den også har gitt løfter om at dette skal gjenspeiles i framtidige offentlige investeringer, er bare et løfte inntil det er bevist.

Skissen som presenteres i stortingsmelding 32, «Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver», er nettopp en skisse. Meldingen er bestilt av Stortinget, et Storting som samtidig har sagt at nasjonen Norge skal ha tre folkevalgte nivåer.

Det betyr at Regjeringspartienes primære ønske om å fjerne det regionale nivået som i dag kalles Fylkestinget, i alle fall inntil videre er lagt bort.


Et godt forslag

I stedet foreslår stortingsmeldinga færre, men sterkere regionale nivå.

Det er et godt forslag.

Argumentene er kort fortalt sterkere regional innflytelse på den nasjonale politikkutformingen, desentralisering av oppgaver som i dag avgjøres på nasjonalt nivå, sterkere regional kompetanse og mindre byråkrati.

Alt sammen gode argumenter som ikke nødvendigvis oppfylles i den skissen som nå foreligger.  

Stortingsmeldinga lister opp en del oppgaver som kan overføres fra stat til en regionalt nivå, samtidig som den, helt riktig, peker på fylkeskommunens strategiske betydning.

Jeg velger å betrakte statsråd Jan Tore Sanners maktforskyvningsmeny som et utgangspunkt, ikke en facit. Men når stortingsmeldinga nå foreligger, er det mulig å starte en reell diskusjon om hvilke oppgaver som er mulig og ønskelig å overføre til et nytt regionalt nivå. Avgjørelsen ligger til syvende og sist i Stortinget. Om opposisjonen er villig til å gi mer makt til det foreslåtte regionale nivået enn det regjeringspartiene foreslår, er jeg på ingen måte sikker på. 


Ikke med en stemme

For utviklingen av en progressiv og offensiv nordområdepolitikk er uansett kjernespørsmålet hvordan de tre nordligste fylkene velger å ta imot utfordringen.

Utgangspunktet burde være ganske enkelt: Hvordan kan vi best sikre at føringene for nordområdepolitikken, i langt sterkere grad enn i dag, legges i nord. Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi sørge for at mer makt overføres fra staten til Nord-Norge.

Svaret er ganske innlysende: En eventuell maktoverføring fra staten bør samles i et politisk nivå som ser landsdelen under ett; Nord-Norge.

Et slikt standpunkt handler ikke om å skape en landsdel som skal tale med en stemme. Det er en illusjon.

Selv ikke dagens tre fylkesting snakker hver for seg med en stemme. Selvfølgelig ikke. Både geografiske og politiske skillelinjer forhindrer en slik forenkling av virkeligheten.

Det handler i stedet om å styrke en landsdel som fortsatt må prioritere sine løsninger etter demokratiske prinsipper, men i framtida med mulighet til å planlegge, påvirke og prioritere for et større geografisk og politisk interessefellesskap enn det dagens fylkesgrenser legger opp til.

Det finnes knapt en nasjonal eller regional oppgave som er tilpasset dagens styringsmodeller.

Veier går ut og inn av fylker og over nasjonsgrenser.

Kunnskapsbyggingen i nord har et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Et samlet Nord-Norge vil, i min verden, erkjenne verdien av to universitet, i stedet for utmattende kamp mellom universitetene.


Det internasjonale nord

Næringslivet er grenseblindt, og for en stor del eksportrettet. Det siste poenget er kanskje det viktigste, fordi det understreker betydningen av å skape regionale beslutningsnivå med kapasitet til å forholde seg til verden rundt oss. Det er her markedet ligger. Politiske beslutninger utenfor landets grenser har ofte større betydning enn dem som fattes av Stortinget.

Så er det slik at spørsmålet om å endre på tilvante maktstrukturer utfordrer følelser, følelser man skal lytte til, og ha respekt for.

Men kanskje er det også slik at den sterkeste følelsen man bør lytte til er følelsen av avmakt.

For er det ikke slik at vi som bor i nord fortsatt støter på størst motstand fra sør? Som når for eksempel kompleksiteten i infrastruktur eller næringsstruktur skal forklares. Eller når mytene om det subsidierte nord skal punkteres. Eller når verdien av fisken i havet skal måles mot eiendomshandel i Oslo.

De tre fylkene i nord har en tilsynelatende ulik tilnærming til et tettere, formalisert samarbeid.

Utad framstår Troms som en klar tilhenger, Nordland som en klar motstander og Finnmark muligens noe mindre tydelig. Sannheten er antakelig mye mindre skjematisk.

Kanskje er det slik at Finnmark og Troms er i stand til å finne sammen. Jeg sier kanskje, for samhandlingen mellom Nordland og Finnmark er ofte god, selv om det ligger et fylke mellom. Men skulle våre to nordligste fylker finne sammen, vil Nordland risikere å bli stående alene, klemt mellom to trøndelagsfylker som allerede har bestemt seg for samarbeid, og to sammenslåtte fylkesting i nord.

Det vil i så fall svekke nordområdenes mest folkerike fylke i betydelig grad. Ikke minst vil det kunne svekke fylkets strategiske innflytelse på nordområdepolitikken.


Vår egen identitet

Følelser er også knyttet til identitet. Min egen identitet er først og fremst knyttet til Nord-Norge, deretter til det internasjonale Arktis. Jeg er født i Tromsø, oppvokst i Vesterålen og Bodø. I flere perioder har jeg arbeidet i Finnmark, i tillegg til at jeg har bodd noen år på Svalbard.

Men om identiteten er mer lokal for noen enn det nordnorske, nekter jeg å tro at vår identitet er knyttet til et fylkeskommunalt beslutningsnivå. Hvem i Bodø eller Tromsø tar med seg besøk sørfra for å vise fram fylkeshuset? Se, vi er fylkeshovedstad!

Stortingsmeldinga fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet peker muligens på en løsning på dette identitetsproblemet, en utfordring som ligger i bunnen av enhver geografisk endring. Meldinga åpner for å beholde fylkene som egne valgkretser til Stortinget. Hvis Stortinget vil, som det heter.


Om å gå etter makt

Dersom denne tankegangen forfølges, betyr ikke det at et nytt regionalt styringsnivå bestående av Nordland, Troms og Finnmark nødvendigvis forutsetter en sammenslåing av de tre fylkene. Formålet med reformen er å flytte makt og øke effektiviteten, ikke å fjerne innbyggernes geografiske tilhørighet.

Beslutningene kan, i tråd med de oppgaver som til slutt delegeres til det nye nivået, flyttes til et sterkere regionalt nivå, mens den geografiske inndelingen består. Det viktigste er å flytte makt fra sør til nord, ikke å fjerne identiteten.

En viktig forutsetning for å gjennomføre en maktreform i nord, for i det hele tatt å kunne ha håp om at de tre nordligste fylkene samlet skal melde seg på, er at landsdelens representasjonen til Stortinget fra nord ikke svekkes. Meldinga gir ikke noen garantier her, men skal intensjonen om økt innflytelse fra nord innfris, bør en slik garanti følge den fortsatte behandlingen av stortingsmeldinga.

Noen av oss ønsker fortsatt å bo i og påvirke utviklingen i nordområdene.

Nordnorske politikere bør legge til rette for det. 

Nøkkelord