Er det virkelig bare fordeler med én region i Nord-Norge,  slik mange meningsbærere og aviskommentatorer tar til orde for?
Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) vil at fylkene skal bestemme seg for sammenslåing eller ikke før 1. desember i år. De nordnorske fylkestoppene Cecilie Myrseth (Troms), Tomas Norvoll (Nordland) og Runar Sjåstad (Finnmark) bør sammen gripe sjansen som ligger i regionreformen. Slik kan de øke sin makt og innflytelse over nordområdepolitikken, mener HNN-redaktør Arne O. Holm. (Google maps/fylkeskommunene)
Arne O. Holm
Ansvarlig redaktør i High North News. Nordområdesenteret, Handelshøgskolen, Nord universitet.
06/04/2016


Regjeringen har lagt fram stortingsmeldinga om en framtidig regionreform. Kommunalminister Jan Tore Sanner har en ambisjon om å redusere dagens 19 fylkesting til ti nye folkevalgte regioner. Nordland, Troms og Finnmark bør sammen gripe sjansen før fristen til å melde seg på går ut ved årsskiftet.

Den nasjonale og internasjonale verdiskapingen flytter seg stadig lenger nordover. Regjeringen har gang på gang understreket at framtida ligger i nord. At den også har gitt løfter om at dette skal gjenspeiles i framtidige offentlige investeringer, er bare et løfte inntil det er bevist.

Skissen som presenteres i stortingsmelding 32, «Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver», er nettopp en skisse. Meldingen er bestilt av Stortinget, et Storting som samtidig har sagt at nasjonen Norge skal ha tre folkevalgte nivåer.

Det betyr at Regjeringspartienes primære ønske om å fjerne det regionale nivået som i dag kalles Fylkestinget, i alle fall inntil videre er lagt bort.


Et godt forslag

I stedet foreslår stortingsmeldinga færre, men sterkere regionale nivå.

Det er et godt forslag.

Argumentene er kort fortalt sterkere regional innflytelse på den nasjonale politikkutformingen, desentralisering av oppgaver som i dag avgjøres på nasjonalt nivå, sterkere regional kompetanse og mindre byråkrati.

Alt sammen gode argumenter som ikke nødvendigvis oppfylles i den skissen som nå foreligger.  

Stortingsmeldinga lister opp en del oppgaver som kan overføres fra stat til en regionalt nivå, samtidig som den, helt riktig, peker på fylkeskommunens strategiske betydning.

Jeg velger å betrakte statsråd Jan Tore Sanners maktforskyvningsmeny som et utgangspunkt, ikke en facit. Men når stortingsmeldinga nå foreligger, er det mulig å starte en reell diskusjon om hvilke oppgaver som er mulig og ønskelig å overføre til et nytt regionalt nivå. Avgjørelsen ligger til syvende og sist i Stortinget. Om opposisjonen er villig til å gi mer makt til det foreslåtte regionale nivået enn det regjeringspartiene foreslår, er jeg på ingen måte sikker på. 


Ikke med en stemme

For utviklingen av en progressiv og offensiv nordområdepolitikk er uansett kjernespørsmålet hvordan de tre nordligste fylkene velger å ta imot utfordringen.

Utgangspunktet burde være ganske enkelt: Hvordan kan vi best sikre at føringene for nordområdepolitikken, i langt sterkere grad enn i dag, legges i nord. Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi sørge for at mer makt overføres fra staten til Nord-Norge.

Svaret er ganske innlysende: En eventuell maktoverføring fra staten bør samles i et politisk nivå som ser landsdelen under ett; Nord-Norge.

Et slikt standpunkt handler ikke om å skape en landsdel som skal tale med en stemme. Det er en illusjon.

Selv ikke dagens tre fylkesting snakker hver for seg med en stemme. Selvfølgelig ikke. Både geografiske og politiske skillelinjer forhindrer en slik forenkling av virkeligheten.

Det handler i stedet om å styrke en landsdel som fortsatt må prioritere sine løsninger etter demokratiske prinsipper, men i framtida med mulighet til å planlegge, påvirke og prioritere for et større geografisk og politisk interessefellesskap enn det dagens fylkesgrenser legger opp til.

Det finnes knapt en nasjonal eller regional oppgave som er tilpasset dagens styringsmodeller.

Veier går ut og inn av fylker og over nasjonsgrenser.

Kunnskapsbyggingen i nord har et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Et samlet Nord-Norge vil, i min verden, erkjenne verdien av to universitet, i stedet for utmattende kamp mellom universitetene.


Det internasjonale nord

Næringslivet er grenseblindt, og for en stor del eksportrettet. Det siste poenget er kanskje det viktigste, fordi det understreker betydningen av å skape regionale beslutningsnivå med kapasitet til å forholde seg til verden rundt oss. Det er her markedet ligger. Politiske beslutninger utenfor landets grenser har ofte større betydning enn dem som fattes av Stortinget.

Så er det slik at spørsmålet om å endre på tilvante maktstrukturer utfordrer følelser, følelser man skal lytte til, og ha respekt for.

Men kanskje er det også slik at den sterkeste følelsen man bør lytte til er følelsen av avmakt.

For er det ikke slik at vi som bor i nord fortsatt støter på størst motstand fra sør? Som når for eksempel kompleksiteten i infrastruktur eller næringsstruktur skal forklares. Eller når mytene om det subsidierte nord skal punkteres. Eller når verdien av fisken i havet skal måles mot eiendomshandel i Oslo.

De tre fylkene i nord har en tilsynelatende ulik tilnærming til et tettere, formalisert samarbeid.

Utad framstår Troms som en klar tilhenger, Nordland som en klar motstander og Finnmark muligens noe mindre tydelig. Sannheten er antakelig mye mindre skjematisk.

Kanskje er det slik at Finnmark og Troms er i stand til å finne sammen. Jeg sier kanskje, for samhandlingen mellom Nordland og Finnmark er ofte god, selv om det ligger et fylke mellom. Men skulle våre to nordligste fylker finne sammen, vil Nordland risikere å bli stående alene, klemt mellom to trøndelagsfylker som allerede har bestemt seg for samarbeid, og to sammenslåtte fylkesting i nord.

Det vil i så fall svekke nordområdenes mest folkerike fylke i betydelig grad. Ikke minst vil det kunne svekke fylkets strategiske innflytelse på nordområdepolitikken.


Vår egen identitet

Følelser er også knyttet til identitet. Min egen identitet er først og fremst knyttet til Nord-Norge, deretter til det internasjonale Arktis. Jeg er født i Tromsø, oppvokst i Vesterålen og Bodø. I flere perioder har jeg arbeidet i Finnmark, i tillegg til at jeg har bodd noen år på Svalbard.

Men om identiteten er mer lokal for noen enn det nordnorske, nekter jeg å tro at vår identitet er knyttet til et fylkeskommunalt beslutningsnivå. Hvem i Bodø eller Tromsø tar med seg besøk sørfra for å vise fram fylkeshuset? Se, vi er fylkeshovedstad!

Stortingsmeldinga fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet peker muligens på en løsning på dette identitetsproblemet, en utfordring som ligger i bunnen av enhver geografisk endring. Meldinga åpner for å beholde fylkene som egne valgkretser til Stortinget. Hvis Stortinget vil, som det heter.


Om å gå etter makt

Dersom denne tankegangen forfølges, betyr ikke det at et nytt regionalt styringsnivå bestående av Nordland, Troms og Finnmark nødvendigvis forutsetter en sammenslåing av de tre fylkene. Formålet med reformen er å flytte makt og øke effektiviteten, ikke å fjerne innbyggernes geografiske tilhørighet.

Beslutningene kan, i tråd med de oppgaver som til slutt delegeres til det nye nivået, flyttes til et sterkere regionalt nivå, mens den geografiske inndelingen består. Det viktigste er å flytte makt fra sør til nord, ikke å fjerne identiteten.

En viktig forutsetning for å gjennomføre en maktreform i nord, for i det hele tatt å kunne ha håp om at de tre nordligste fylkene samlet skal melde seg på, er at landsdelens representasjonen til Stortinget fra nord ikke svekkes. Meldinga gir ikke noen garantier her, men skal intensjonen om økt innflytelse fra nord innfris, bør en slik garanti følge den fortsatte behandlingen av stortingsmeldinga.

Noen av oss ønsker fortsatt å bo i og påvirke utviklingen i nordområdene.

Nordnorske politikere bør legge til rette for det. 

2 kommentarer

  1. Magnus Rørvik says:

    Jan Tore Sanner splittet landet.
    Imot egen overbevisning har Jan Tore Sanner utarbeidet et veikt forslag hva som synes som en sammenslåing av fylker. Veikt fordi nåværende fylkesadministrasjoner har fått mer enn en hånd på rattet, og det er blitt for mange. Verre enn nåværende fordi dette øyensynlig i langt større grad skal bli politisk selvstendige enheter. Skal Norge få større grad av regionalt selvstyre? Skal vi over på en delstatsordning uten engang å få fordelene med en slik ordning? Og for å gjøre dette fullkomment ille, så vil han samtidig fjerne Fylkesmannsembetet eller tilsvarende, -den eneste godt fungerende byråkratiske institusjon på fylkesnivå.
    Sanner har sikkert lagt ned mye arbeid i dette, og når det er gjort vil han forsvare og selge prosjektet. Det gjør han på TV ved å utgyte meningsløse plattheter som: «Grip sjansen og få makt» og «Flytt avgjørelser fra Oslogryta ut i distriktene». Dette er floskler som underbygger fordommer og splittelse i nasjonen Norge, og samtidig dokumenterer noe vi visste fra før: Denne mannen bør aldri bli statsminister. Det han også snakker om er å flytte beslutninger fra nasjonalforsamlingen (og altså ikke fra «Oslogryta»), til et stort antall oppstyltede regioner, der lokalpatriotismen få herje i enda større grad enn på Stortinget. Han selger lokalpatriotismen for det det er verd politisk.
    Arne O. Holm: Er spørsmålet du er opptatt av hvordan tre av Norges fylker skal øke sin makt på bekostning av de 16 andre? Er det ved at de tre slår seg sammen og de 14 andre slår seg sammen og blir til 9, slik at de tre samlet blir til blir én av 10? Er det ved at de tre slår seg sammen og at de 14 andre slår seg sammen og blir til 4 slik at de tre samlet blir til blir én av 5? Er dette et spørsmål som bør stilles? Er slike kalkuleringer i offentligheten en avsporing av det som burde diskuteres? Og når spørsmålet er stilt: Er du sikker på at en regionalisering av beslutningsprosesser vil gagne Norge på lang sikt og samtidig styrke nordområdene, som du er så opptatt av? Jeg tror ikke at en økt polarisering i nasjonen vil styrke de tynnes befolkede deler.
    Det er vel heller ikke på denne måten vårt land skal bygges? Fra før har vi uttrykk som «opplandsbenken» og «vestlandsbenken» og «nordlands-benken» på Stortinget, og det har kanskje vært nødvendig i enkelte sammenhenger for å strukturere beslutningsprosessene. Faren ved slike lokalpolitiske subkulturer i nasjonalforsamlingen er at det inngås hestehandler med andre benker der hver hestehandel resulterer i to vedtak på nasjonalt nivå som bare tjener lokalinteresser og er ugunstig for nasjonen. Dette er enda mer utbredt på fylkestingsnivå, der «nordfylke» og «sørfylke» drar i hver sin ende og der representanter bosser og «dealer» om bevilgninger til representantenes hjemkommuner. Mitt prinsipielle standpunkt er at når en politiker er valgt inn i nasjonalforsamlingen, så skal valgspråket være som kongens: Alt for Norge. Ikke Alt for Romerike eller Finnmark eller Ås kommune. Tilsvarende burde gjelde på fylkesnivå med et blikk på hva som også tjener nasjonen.
    Er det slik at Harald Hårfagre var den som samlet Norge og Jan Tore Sanner var den som splittet det igjen? Og Arne O. Holm sto på sidelinjen og klappet? Disse regioner bør være administrative enheter under vår felles regjering og vårt felles Storting. Legg ned fylkestinget som på mange måter har fungert som et selvhøgtidelig supperåd. Behold og styrk fylkesmannsembetet!
    Hilsen Magnus Rørvik
    Oslo-borger og Nord-Norge-patriot.

  2. Jorulf Haugen says:

    Jeg har sans for Arne O. Holms argumentasjonsrekke; det er bare ett problem, og det er at all erfaring viser at Stortinget når det kommer til stykket, ikke er villig til å overføre reell makt til lokale, folkevalgte organer ut over det som tradisjonelt har ligget til kommunestyre/fylkesting, jf forrige forsøk på å gjennomføre en såkalt regionreform – det endte med et flaut mageplask. De ulike partiene har sine hjertebarn som må stelles av statsorganer; dermed blir det ikke mye igjen til en omforent løsning å delegere til kommuner/fylkeskommuner/folkevalgtstyrte regioner. Men sykehusa ble med et pennestrøk statlige! For øvrig bør fylkesmannsembetene rendyrkes som legalitetskontrollører; oppgaver som krever politisk skjønn må ivaretas av folkevalgte organer – store eller små.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.