Redaktør Syvertsen i Trangvikposten i Theodor Kittelsen sin strek. (Wikimedia)
Redaktør Syvertsen i Trangvikposten i Theodor Kittelsen sin strek. (Wikimedia)

Kommentar: Når pressen går på barrikadene


Bodø har ambisjoner om å vokse seg stor og sterk. Da bør fylkeshovedstaden også tåle at noen setter spørsmålstegn ved byens evne til å gjennomføre demokratiske prosesser. At det er byens pressekorps som stiller seg i første rekke for å renvaske sin hjemby, er egnet til å forundre.

De fleste har antakelig fått med seg at forfatter og journalist Morten Strøksnes har skrevet er kronikk hvor han har begått et angrep på Bodø. Som kommentarer flest er kronikken preget av spissformuleringer, sterke personangrep og synsing, iblandet skarpe observasjoner av blant annet et sterkt utbredt losjemiljø.

Sterkest, sannsynligvis, er hans påstand om at mange skal oppfatte Bodø som er korrupt by hvor beslutninger tas i lukkete fora utenfor demokratisk kontroll. Han belegger ikke sin påstand om mulig korrupsjon med konkrete eksempler, og sliter i ettertid med å gi innhold til begrepets juridiske betydning.

Om dette er et bevisst valg av ord eller en slurvete omgang med begreper, vet jeg naturlig nok ikke. Jeg mistenker at begrepet er brukt for å provosere, noen han i så fall til de grader har klart.

I min verden er provokasjoner, dersom de har kontakt med virkeligheten, et egnet virkemiddel for å få i gang en nødvendig debatt. Jeg har en viss erfaring i denne sjangeren, en erfaring som også har vist meg at både politikk og næringsliv i Bodø tåler det godt.

Denne gangen har jeg imidlertid en sterk følelse at det ambisiøse Bodø ikke klarer dra beina etter seg på vei fra en småby til en storby med mål om 70.000 innbyggere. Og det er ikke nødvendigvis politikken og næringslivets skyld.

La oss derfor først se på reaksjonene fra nettopp politikk, næringsliv og kultur. De som angripes i kommentaren.


Har ikke lest kommentaren

Det er fort gjort, for de finnes knapt.

Avisa Nordland har riktignok på meget forsiktig vis konfrontert byens rådmann, Rolf Kåre Johnsen, med noen av påstandene. En smule oppsiktsvekkende svarer rådmannen at han ikke har lest kommentaren, men likevel tar sterk avstand fra den.

Flere spørsmål stilles ikke, verken til rådmann eller andre.

Derfra og inn er det journalister som går i krigen. Ikke for å undersøke påstandene som framsettes. Snarere tvert imot.

De fleste mediefolk som reagerer legger seg som et effektivt filter mellom forfatteren Strøksnes og byens beslutningstakere. I stedet for å fylle rollen som et maktens korrektiv og stille spørsmål endres journalistikken til å bli et maktens forsvar. Og ikke en gang forsøksvis framstilles dette forsvar som et resultat av undersøkelser. Den totale frikjennelsen av anklager om mangelfulle demokratiske prosesser i Bodø kamufleres til dels til alt overmål som en debatt om presseetikk, og forsterker det provinsielle inntrykket skapt av journalister uten journalistikkens nødvendige uavhengighet.

Om et presseetisk problem skulle eksistere er det uansett betydelig mindre alvorlig, for ikke å si mindre interessant, enn Strøksnes øvrige påstander.


Leser bare seg selv

Men så finnes det, også i dette bildet, en nyanse som viser kraften i å ta en reell diskusjon i stedet for å lade kanoner fra skyttergravene.

Fra sidelinjen kastet en annen skribent, Børre Arntzen, seg på bølgen og utpekte byggingen av Scandic Hotell i Bodø som et mulig eksempel på korrupsjon. For riktig å underbygge sin påstand siterte han seg selv fra noen år tilbake.
Odd Emil Ingebrigtsen, deleier i hotellet, ville ikke ha dette sittende på seg. Han leverte i stedet en grundig og overbevisende tilbakevisning av påstandene som ble framsatt.

Slik gjør han det mulig for oss andre å ha en egen mening om hva som hadde skjedd den gangen hotellet ble bygd.

Min egen oppsummering så langt er at det eneste Arntzen har dokumentert er at han har et arkiv over egne saker, og fortsatt er i stand til å finne fram i det.


Nødvendig å stille spørsmål

I lys av en sterkt voksende økonomi i nord er det all grunn til å stille spørsmål ved de demokratiske prosesser. I Bodø er byggverk gjennom mange år blitt bygd større enn de godkjente planene, og hele landsbyer i strandsonen er tilsynelatende etablert gjennom forenklede byggemeldinger. Senest så vi hvordan et kaianlegg forsinkes og fordyres kraftig på grunn av dårlig saksbehandling.

Det finnes tilsvarende eksempler i mange byer, også i nord. En av grunnene er at det krever en betydelig kompetanse når et voksende næringsliv møter en stagnerende offentlig sektor. Problemet er sannsynligvis både større og mindre synlig i små kommuner hvor det knapt er mulig å rekruttere kvalifisert arbeidskraft til stillinger som rådmenn og saksbehandlere.

Synligheten, det transparente, er avhengig av en presse med ressurser, vilje og ikke minst uavhengighet nok til å vise fram skyggesidene ved en voksende økonomi. Men i likhet med offentlig sektor er det sparekniven som styrer de redaksjonelle ressursene, selv om det er enhver redaktørs fordømte plikt å påstå at nedskjæringer ikke går ut over den redaksjonelle kvaliteten. Slik i og for seg også rådmenn har en tendens til å framstille det som om nedskjæringer i helsektoren ikke går ut over kvaliteten på tjenestene.


Melis er ikke nok

I Bodø er det synlige tegn på både vilje og evne til å omforme byen til et fyrtårn i nordområdene. Da bør også sjøltilliten være stor nok til å tåle at det pirkes i glasuren. Det er nok av dem som tror at flere lag med melis er tilstrekkelig til å gjøre kaka bedre.

Denne gangen pirkes det til alt overmål fra mennesker bosatt utenfor Bodø. Kanskje er det til syvende og sist det geografiske ståsted som får det til å renne over for enkelte. I så fall finnes det bare et svar på problemet: Å gjøre grave- og møkkajobben sjøl.

Ellers ender byens presse opp som varianter av Trangviksposten, en parodi på lokalaviser, utgitt av redaktør Syversen så tidlig som på begynnelsen av 1900-tallet.

Og det er strengt tatt ikke nødvendig. Trangviksposten eksisterer fortsatt på nettet, og forleden sto denne artikkelen på trykk:

VIKTIG INNSPILL:
Hr. Gunnleif Rollefsen, stortingsrepresentant for Det Borgerlige Velgeralternativ, har brukt viktige feriedager til å skrive kronikk for vår avis.
Av plasshensyn velger vi å trykke kun et litet utdrag: “Nu er det særlig viktig at alle positive krefter samarbeider for at Trangviks fremtid skal bli så positiv som mulig!”
Red.


2 kommentarer

  1. Pingback: Medier24.com | Strøksnes kalte byen korrupt. Arne O. Holm mener avisene logrer lydig. Nå svarer «skjødehunden»

  2. Morten Selnes says:

    Hei Arne!
    Jeg reagerer litt på din formulering om at det i Bodø / Nordland er et sterkt voksende privat næringsliv som møtes av en stagnerende offentlig sektor. Når det gjelder sysselsetting, så er det arbeidsplassene i offentlig sektor som vokser meget sterkt. I privat sektor har veksten i sysselsetting så og si stanset opp etter år 2007. Veksten i privat sektor ligger godt under landsgjennomsnittet såvel i Bodø som i Nordland. Dersom Bodø skal nå 70.000 innbyggere i år 2030, så må veksten i produksjon av nye arbeidsplasser mer enn dobles i kommende 15-årsperiode. Ikke minst må veksten i privat sektor vekkes til live. Omsetning / inntjening i privat sektor har vokst kraftig i de senre årene, men denne veksten har ikke blitt realisert i form av flere arbeidsplasser i Bodø / Nordland – dessverre! Jeg har derfor gått litt lei av den populistiske kjappisen om at “Nordland går så det griner”. Javel – noen har absolutt god grunn til å grine.

    Enig i at denne debatten må være kompetansebasert!

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.