Illustrasjon. Flyktninger. Helse. Omsorg. (Foto: Pxhere)
- Uten for eksempel de thailandske kvinnene hadde ensomheten blant menn over 60 vistes på Richters skala, skriver HNN-spaltist Håvard Lund i denne kommentaren. (Ill: Pixabay)
Håvard Lund
Landsdelsmusiker i Kultur i Troms, med mandat om å lage store opplevelser på små steder. Vesentlig erfaring fra feltet gjør Håvard til autodidakt ekspert i opplevelsesøkonomi, opplevelsespsykologi og logistikk, noe som i seg selv er en stor opplevelse i nord. Reiser landsdelen rundt flere ganger i året, men hjertet banker hardest i rurale kyststrøk. Den manisk ekspressive skribenten vokste opp i Gildeskål, og sier det er der han kommer til å ende, ytterst i havgapet, som forvalter av egne erfaringer og kulturnæringspåfunn som catch & release av uer, og ribturer i eget sjelsliv.
11/09/2017


Jeg er født i et post hippie-år der pappa ikke fikk bli med inn på fødestua i Bodø, jeg er vokst opp i en tid der foreldrene mine røykte i bilen mens vi ungene lå i bagasjerommet, jeg har kompiser som husker når oralsexen kom til Sortland (ca 1600 år etter inderne ga verden elskovsbibelen Kamasutra). Jeg husker selv både når det ble forbudt å røyke på fly, tillatt å kjøpe sprit på en søndag, samt tillat for yrkesfiskere å fiske på samme dag.

Les det jeg har skrevet til nå en gang til. Bortsett fra søndags-yrkesfiske, skjedde alle de nevnte historiske hendelsene på slutten av forrige årtusen. Er det å vente at flybuss-sjåføren på Evenes sist uke mener alle innvandrere er banditter? Verdens rikeste nasjon kan jaggu ikke skilte med å være verdens smarteste. Flybuss-sjåføren får stå som eksempel. Ikke at det spiller noen rolle at han er buss-sjåfør, men jeg ser ham som en erfaren reisende.

Vi har ikke reist rett, tenker jeg, og da drar jeg alle over en kam. Vi har ikke opplevd, vi har ikke erfart, vi har ikke blitt bedre til å tåle, forstå, dele, tenke. Vi har ikke forsket og analysert og derfor ikke implementert eller integrert. Perspektiv, perspektiv, og atter en gang perspektiv, ingenting annet gjelder.

Det finnes nemlig banditter og redelige folk i enhver religion og kultur, uavhengig av hudfarge og utseende.

Redaktør Arne O. Holm skriver i High North News (30.08.17) om innvandreres tilstedeværelse i nord: “Det er denne innvandringen som sikrer at landsdelens stadig eldre befolkning blir møtt av varme hender når de ikke lenger klarer seg selv. Det er denne innvandringen som sikrer levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Det er denne innvandringen som holder liv i skoler og barnehager som ellers ville vært lagt ned. Det er denne innvandringen som gjør at stadig flere turister får en plass å spise og bo når de veksler sine Euro inn i norske kroner.”

Undertegnede har etter noen år på veien som turnerende musiker erfart at det redaktøren skriver, stemmer. Riktignok mest på punktet som omhandler spisesteder. Det (u)gastronomiske nord, fra Bindal til Kirkenes er totalt avhengig av våre nye landsmenn for å kunne tilby noe som helst. Men også gjennom konserter holdt på eldresentre rundt om i landsdelen har jeg sett hvor viktige våre nye landsmenn er.

Denne lille utblåsningens overskrift handler om en gruppe redaktøren ikke nevner, men muligens har i bakhodet i setningen om varme hender. En gruppe som blir aldri blir nevnt høyt i innvandringspolitiske debatter: kjærlighetsflyktningene. De som blir hentet inn til Norge av en og en privat flyktningskonsulent, som oftest menn. Uten for eksempel de thailandske kvinnene hadde ensomheten blant menn over 60 vistes på Richters skala. Tenk all medisinering, alkoholisme og død vi slipper fordi noen har sagt ja til å leve med en norsk mann.

På nært tredje hver bombe i de nye nordmenns respektive hjemland, står det Kongsberg på logoen. Sølvbyen er i dag kjent for våpen og jazz. Å ta imot mennesker som rammes av byens bomber, kalles humanistisk payback. Det har ingenting med politikk å gjøre. Og klarer vi å se at mange av disse menneskene utgjør en ressurs, og ikke bare en inntektskilde for pengegriske mottaks-eiere, vel, da handler det å åpne grensene etterhvert om intelligens. Hadde vi sett den afghanske kunstprofessoren i Harstad for det han var og det han kunne, i stedet for en pent kledt mannlig rengjøringsassistent, hadde byen vært et rikere sted i dag. Mer som en jazzby i nord, der impulser fra VERDEN ble mikset. Men det klarte vi ikke før han måtte hjem. Skjønt måtte og måtte.

Dumheten må vike. Etterretteligheten må vinne. Og kjærligheten, se på naboens kone, se på hvem som driver cafeen i bygda di, se på hvem som står i matbua og selger vårruller. Gi dem en klem, og takk dem for at de bidrar til et rikere nord.




Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.