Kommentaren: I glemselens dal

Det er i fortiden vi kan finne mange av svarene på hvorfor ting er som de er idag, men historiens tilsynelatende nøytrale hendelseslogg må passe mellom to bokpermer. (Foto: Ingve Moss Liknes)
"Huska du…?" Husker du da Pelle Politibil suste rundt i Bodøs gater, da Labbetuss bodde i Rønvika? Husker du da Nord-Norge var "subsidiesluket", før vi ble nordområdene? Kanskje husker du enda lenger tilbake, da Bodø brant og landet var okkupert…

"Huska du…?" Husker du da Pelle Politibil suste rundt i Bodøs gater, da Labbetuss bodde i Rønvika? Husker du da Nord-Norge var "subsidiesluket", før vi ble nordområdene? Kanskje husker du enda lenger tilbake, da Bodø brant og landet var okkupert…

Denne måneden har det vært nok av påskudd til tilbakeblikk i feiringen av både landets uavhengighet fra Danmark og Bodøs 200-årsdag; nok av påskudd til å stoppe opp i hverdagen og spørre oss selv om hvordan vi kom dit vi er i dag.

I fare for å konstantere det åpenbare: det er i fortiden vi kan finne mange av svarene på hvorfor ting er som de er idag. Også på det personlige plan er det minner og erfaringer som i stor grad gir oss vår identitet. Man skal ofte ikke lete lenger enn i sitt slektstres nære grener for å komme på noen som har mistet nettopp dette, minnene sine – seg selv?
Og kanskje er det heller dette vi burde spørre oss selv når vi står her i nostalgimyra: Hva og hvem har vi glemt?

Historiens tilsynelatende nøytrale hendelseslogg må passe mellom to bokpermer. Og, enda viktigere, historien må passe innenfor vårt selvbildes rammer. Den må skippe over all den kjedelige dødtiden da "ingenting" skjedde, og fokusere på de "viktige" skjebnene.

At noe skal huskes betyr også, alltid, at noe annet må glemmes. Én historie, én versjon av fortellingen om hvem vi er, oversettes til det som i dag kan og vil forstås. Dermed er historiens nedskrivning alltid også dypt politisk.

I forskningen min er jeg interessert i identitet – nasjonal identitet, arktisk identitet, nordlig identitet – og hvordan dette henger sammen med politikk. Noe som har gått igjen i alle intervjuene mine er det faktum at identitet er forankret like mye i sted som i tid. Med andre ord, når vi forteller hvor vi kommer fra, våre geografiske tilknytninger, er det minst like mye et spørsmål om hvordan disse tilknytningene, tilhørighetene, ble til.

Sørvest for Nord-Norge, hvor jeg i skrivende stund bor, minnes britene om uavhengigheten de nøt som imperium – tiden før EU, da de selv liksom kunne sette reglene. I slengen har mange av dem glemt hvorfor de ga slipp på noe av dette, nemlig verdien av samarbeid for et fredelig Europa.
På den andre siden, sørøstover, har en ukrainsk stemme sunget ut om en fortid som ikke kan, ikke skal, glemmes. En sår fortid som fungerer som eksplosiv kritikk av også dagens politiske situasjon i Krim.

Når vi her husker tilbake til den Kalde krigen, og spør oss selv om vi liksom står foran en ny nedkjøling av våre russiske relasjoner, da er det viktig også å minnes alle årene med godt naboskap – all kontakten over og på tvers av statlige grenser. La oss ikke bare huske dramatiske hendelser og storstilte påstander; la oss også hente frem alle de menneskelige skjebner, samarbeid, vennskap og verdier som ligger både under og over politisk retorikk.

Som Elana Wilson Rowe påpekte via David Bowie, tilhører fremtiden de som hører den komme. Men å lytte etter den – drømme, planlegge – gjør vi i nåtiden. Dermed kan fremtiden allerede ha stor makt; den kan allerede være hos oss. Fremtiden er bare fremtid idag; i fremtiden er den idag.

Snur vi oss og ser tilbake kan vi skimte mange fremtidsdrømmer som aldri ble noe av. Håp, investeringer, satsninger som aldri materialiserte som de skulle, men som likevel har betydd mye for dagens situasjon.
Det er en usikkerhet i luften for tiden, et åpent spørsmål om den nordområdesatsningen er en slik fremtid som aldri blir mer enn en fortidsdrøm. Da sier jeg igjen, mens vi feirer alle de gode minnene fra tiden som har gått, spør også hva vi har glemt.

Har vi kanskje glemt noen av de visjonene vi hadde før nordområdesatningen, før oljedrømmen, før vi ble "Arktis"? Hva skjedde med nordlendingen som ikke bare dro opp internasjonalt renommert skrei, men som også trakk opp en ydmyk sei til familiebordet? Hva skjedde med alle de sterke kvinner og menn som ikke kom med i historiebøkene, de som ikke gikk på ski over Grønland, og de som ikke tok ingeniørutdanning?

Å se seg over skuldra, bakover, er ofte et forsøk på å finne stien man kom på, nettopp for å finne veien fremover, inn i fremtiden. Og jøss, det er mye bak oss, men alltid mer foran oss. Hvor kom vi fra og hvor vil vi nå?

Allikevel – når jeg nå står her midt oppi nostalgimyra, stolt av landet og byen og all den fine historien – er det verdt å innrømme det faktum at det finnes ingen sti; vi må tråkke den opp mens vi går.

Og når vi nå går der, la oss ta oss litt tid til å se litt oppover dalsiden også; prøv å huske mer enn de spektakulære dåder og helter. Se etter de små tingene vi ellers har lett for å glemme, se etter alle de tingene som aldri ble noe av, alle de mislykkede forsøk, og det som ikke ble akkurat som vi hadde tenkt. De også har vært med på å forme dagen idag, og kanskje er det nettopp blant disse vi kan finne stegene vi trenger for å ta oss fremover til neste jubileum.

Nøkkelord