Dancing with Kielsen. There is hardly a party in Greenland that has not at some point been in a coalition with Siumut and Kim Kielsen (center). The most recent government allegedly includes Hans Enoksen’s Partii Naleraq, Siverth K. Heilmann’s Atassut and Vittus Qujaukitsoq’s new creation Nunatta Qitornai (bottom right). The InuitAtaqatigiit socialist party, led by Sara Olsvig (top left) was in government until the recent election, whereas Randi Vestergaard Evaldsen’s Demokraatit party (below Olsvig) was in the previous coalition, which was dissolved in October 2016. The new party Suleqatigiissitsisut/Cooperation Party, here represented by Tillie Martinussen, is formed by former members of Evaldsens’s Demokraatit party.
Dansen rundt Kielsen. Det finnes knapt et parti på Grønland som ikke har vært i koalisjon med Siumut og Kim Kielsen (i midten). Den ferskeste regjeringen skal inneholde Hans Enoksens Partii Naleraq, Siverth K. Heilmanns Atassut og Vittus Qujaukitsoqs (nederst til høyre) nyskapning Nunatta Qitornai. Sosialistpartiet Inuit Ataqatigiit, ledet av Sara Olsvig (øverst til venstre) satt i regjeringen frem til valget nylig, mens Randi Vestergaard Evaldsens Demokraatit (under Olsvig) var med i forrige koalisjon som ble oppløst i oktober 2016, mens det ferske partiet Suleqatigiissitsisut/Samarbejdspartiet, her representert ved Tillie Martinussen, er en utbryter fra Evaldsens Demokraatit.
Arne F. Finne
Arne F. Finne er journalist i High North News.
08/05/2018


På Grønland er politikken som klimaet; tøff, skiftende og ikke minst lunefull.

La oss ta det litt pedagogisk.

De aller fleste innbyggerne på verdens største øy er enige om at det ville vært fint om de var en selvstendig nasjon. De aller fleste er også enige om at det kan bli ganske vanskelig å klare seg økonomisk uten støtten fra Danmark.


Hvor raskt skal man gå frem?

Denne støtten, som er en del av avtalen om Riksfellesskapet (Danmark, Grønland og Færøyene), utgjør drøyt halvparten av inntektssiden i de grønlandske statsbudsjettene for tiden.

Dermed er tempoet i prosessen frem mot eventuell selvstendighet et viktig og særdeles springende punkt i landets politikk. Og et stadig tema for politisk uenighet.

Selvstendighet og økonomi var dermed, naturlig nok, også blant de sentrale spørsmålene under valgkampen nylig. Valget ble avviklet den 24. april, og hvis velgerne trodde de skulle få til et klart og tydelig regjeringsvalg – og et klart og styringsdyktig flertall, så ble de sørgelig skuffet.

De to store partiene, sosialdemokratene i Siumut, og sosialistene i Inuit Ataqatigiit (IA), mistet mange stemmer og ble redusert fra hver sine 11 mandater til henholdsvis 9 og 8 representanter.

De kunne ha fortsatt i regjering utgått fra et parlament med 31 medlemmer, men den gang ei. Fiskeripolitikken veltet forhandlingene mellom de to, ideologisk nokså like partiene.


Et digert land med få mennesker 

På papiret ser i grunnen det politiske kartet på Grønland ut som mange andre slike kart. Det er sosialister (IA) der, det er moderate nasjonalister (Partii Naleraq), det er sosialdemokrater (Siumut og Nunatta Qitornai), liberalere (Demokraatit) og konservative liberalister (Atassut), og det er noen særinteressegrupper.

Et av partiene er dessuten for sterk tilknytning til Danmark, i alle fall i overskuelig fremtid (Suleqatigiissitsisut/Samarbejdspartiet – et parti dannet av utbrytere fra Demokraatit).

Grønland er et svært land. Eller riktigere: Grønland er et enormt digert land, men med en meget liten befolkning. 56000 innbyggere omtrent, fordelt ut over et område på 2.166 million km².

Til sammenligning er Alaska 1.718 millioner km², Norge 385.203 km² osv. Grønland er altså stort og tynt befolket. Og demokratiet er ungt.

Det er nok derfor forhandlingene omkring regjeringsdannelsen de siste dagene viser noe mange har hatt en følelse av: Grønlandsk politikk er ikke som alle andres politikk.

Og bare for å ha sagt det umiddelbart: Det behøver ikke innebære at det er Grønlands politikk som er feil. Den er bare annerledes skrudd sammen.


Gamle fiender blir venner? 

Det sosialdemokratiske partiet Siumut, under ledelse av Kim Kielsen, har hentet inn koalisjonspartnere fra hele spekteret av den politiske fargeskalaen når den siste koalisjonen er spikret i hop.

Og om ikke sprikende fargekart skal være nok til å lage en broket sammensatt regjering, så er persongalleriet i tillegg mildt sagt spennende.

Inn fra kulden kommer den frafalne Siumut’er Vittus Qujaukitsoq. Mannen som Kim Kielsen degraderte i den forrige regjeringen og tok fra ham utenriksområdet. Hvorpå Vittus protestutmeldte seg fra partiet og dannet et eget. 

Dog ikke før han hadde forsøkt å vippe Kim ned fra tronen som Siumuts leder

Vittus har karakterisert Kim som en svak leder, han har ment at Kim har hatt for lite trøkk i selvstendighetsarbeidet og at han har vært altfor servil overfor både Danmark og USA.

Nå skal de igjen sitte ved samme regjeringsbord, men nå som ledere for hvert sitt parti.


“Når folk og land er klar for det” 

Hvilken politikk Vittus og hans flokk står for er litt vanskeligere å vite. Foreløpig ser det mest ut som et enkeltmannsforetak, men hans politiske hjerte ligger vel litt til venstre for det absolutte sentrum.

Ute til høyre finner man partiet Atassut. Et (høyre)liberalt parti som går inn for fortsatt sterk tilknytning til Danmark, og støtter det grønlandske hjemmestyret.

Atassut ble i sin tid stiftet for å være en konservativ motvekt til nettopp Siumut, og har vært Grønlands største borgerlige parti – en gang. Nå skal det altså, med sine to nyvalgte medlemmer i parlamentet, inn i regjering dominert av Siumut.

Av de tre som hittil er nevnt har vi altså et parti som vil ile meget langsomt mot grønlandsk selvstendighet fra Danmark, med en uttalt “når folket og landet er klart for det-politikk” – Siumut og Kim Kielsen.

Vi har Atassut, som altså går inn for fortsatt sterk tilknytning til Danmark, men like fullt støtter det grønlandske hjemmestyret.

Så kommer Vittus Qujaukitsoq og hans splitter nye parti Nunatta Qitornai. Et parti dannet i protest mot Siumut og Kim Kielsen, mot deres påståtte treghet og underdanighet i selvstendighetspolitikken – et parti som vil at grønlenderne skal være herrer i eget hus mye raskere enn Siumut vil.

Vittus er en utålmodig sjel. 


To Hans’er med misjon 

Den fjerde koalisjonspartneren fremstår ikke som mindre særegen. Den politiske veteranen Hans Enoksen og hans parti Partii Naleraq har like godt slått fast at Grønland bør proklamere sin selvstendighet i 2021 – den 21. juni, på Grønlands nasjonaldag, og 300 år etter at Enoksens navnebror Hans Egede satte foten på Grønlandsk jord.

Egede er ellers mest kjent under tilnavnet “Grønlands apostel”, så begge de nevnte Hans’er har, eller har hatt, sin misjon.

Hvordan den tidligere politimannen Kim Kielsen skal holde kontroll på denne troppen gjenstår å se, den eneste sikre er at det sitter en sulten opposisjon klar til å fråtse i eventuelle tilløp til sprik mellom regjeringspartnerne.

Både det store opposisjonspartiet Inuit Ataqatigiit (sosialistisk), med 8 mandater, og liberalerne i Demokraatit (6 mandater) har tidligere delt regjeringskontorer med Siumut og Kielsen.

Ikke samtidig riktignok, men heller ikke disse har utelukket at de kan samarbeide i en regjering – om det faller seg slik.

I Kim Kielsens nyeste kabinett er farene for fall mange, og nesten snublende nære.




Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.