Kommentar: For lite sex - for mye arbeid

The Honningsvåg Gym Hall. A down-to-earth example of post-war will to rebuild Finnmark county. (Photo: Arne O. Holm)
Jeg rusler rundt på kaia i Honningsvåg og leiter etter et svar på hvor krevende det er å være nordlending. Vi applauderes fram av våre politiske ledere. Økonomien blomstrer. Statistikken, derimot, pisker oss i ansiktet med et brutalt langtidsvarsel.


Jeg rusler rundt på kaia i Honningsvåg og leiter etter et svar på hvor krevende det er å være nordlending. Vi applauderes fram av våre politiske ledere. Økonomien blomstrer. Statistikken, derimot, pisker oss i ansiktet med et brutalt langtidsvarsel.

De politiske visjonene for landsdelen er som et tog i ferd med å spore av fordi det plutselig er slutt på skinnegangen. Lokføreren gir gass langs ei jernbanelinje som ikke er bygd.

At Honningsvåg blir gjenstand for denne type dystopisk filosofi, er i og for seg tilfeldig. Byen har fostret markante nasjonale politikere, berømte forfattere, filmskapere og biskoper. Den er kåret til årets sommerby av "Reiseradioen". Framfor alt er den ei sentral fiskerihavn, og ble for noen år siden valgt som ilandføringsbase for olje og gass i nord.

 

Den gamle turnhallen

Min egen nedstemthet skyldes altså ikke Honningsvåg som sådan, men det er nå en gang her jeg er. Kystverket, et nasjonalt sikkerhetsbelte, gjør en fabelaktig og framoverlent jobb, og har bedt meg gjøre opp status for nordområdene.

Inne i den gamle turnhallen, et 1950-talls symbol på viljen til å gjenreise Finnmark etter krigen, gjør snaut 150 mennesker seg klar til to dagers "Kyst- og havnekonferanse".

Kanskje er det Turnhallens enkle arkitektur, en helt ujålet vilje til å grave Nord-Norge ut av krigens aske raskest mulig, som setter tonen. Som illustrerer spennet mellom dagens visjoner og realitetene.

Statsminister Erna Solberg har fortalt oss at "veksten i Nord-Norge er høyere enn i resten av landet", og at "regjeringen (vil) styrke den samlede innsats i nord for at Nord-Norge skal bli en av landets mest skapende og bærekraftige regioner".

Det er veldig bra. Og veldig riktig.

Utenriksminister Børge Brende har sagt at måten dette skal skje på er "å skape en bærekraftig næringsutvikling basert på landsdelens egen kunnskap, ekspertise og ressurser".

Det gjør det hele bare enda bedre.

Opposisjonen, med tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsikret i valgkampen at AP ville investere enda mer i Nord-Norge.

Alt ligger med andre ord til rette for høystemt dur og ikke moll.

 

Når tægnan blir førr tydelig

Men så er det denne gjenstridige virkeligheten som avdekkes når jeg setter meg ned med en forrædersk kalkulator, og prøver å regne meg inn i Nord-Norges framtid.

Halvdan Sivertsen synger i den vakre "Kjærlighetsvisa" om "når tegnan blir førr tydelig".

Jeg stjeler hans ord, for allerede i dag er tegnene tydelig. Befolkningsveksten de siste årene har stoppet opp, og vil antakelig snus til nedgang de neste årene.

Det skjer samtidig som blant annet Sparebank1 gjennom sitt konjunkturbarometer slår fast at landsdelen vil trenge 25.000 nye arbeidstakere i 2030 for å sikre økonomisk vekst. Altså til sammen 260.000 arbeidstakere om 12-13 år, mot dagens 235.000.

I dag bor det 485.000 innbyggere i Nord-Norge. I 2030 vil 40 prosent av oss, eller nesten 200.000, være pensjonister.

Trekker vi fra ungdom under 16 år, og netto utflytting av arbeidsfør ungdom, nærmer vi oss et tall for den framtidige arbeidsstyrken, dersom folketallet blir liggende på dagens nivå. Noe som altså er statistisk sannsynlig.

Regnestykket viser at vi vil være 160.000 arbeidstakere i 2030. 

Ikke 260.000. 

Altså 100.000 færre enn vi trenger. 

Gapet mellom visjonene og realitetene er gigantisk.

Statistiske prognoser er ingen fasit, det er en kvalifisert spådom. Men trenden er klar:

Ungdommen flytter sørover, og de som blir igjen bruker tida på andre ting enn å sikre påfyll av nye generasjoner.

 

Innvandrerne flykter også

Den kontinuerlige nedsnakkingen av innvandring har vært så massiv at selv innvandrerne, som lenge sørget for at folketallet steg i nord, også flykter fra landsdelen. Sterkest kommer dette til å merkes i helsesektoren, hvor behovet for arbeidskraft stiger dramatisk fram mot 2030.

I Nordkapp kommune, hvor Honningsvåg ligger, bor det 3272 innbyggere, omtrent det samme tallet som for 15 år siden. Av disse har 517 personer innvandrerbakgrunn. Forrige gang kommunen hadde fødselsoverskudd var i 2006.

Studentene flytter sørover på tross av to glimrende universitet. For en ungdom fra Kirkenes gjør flyprisene at det er mye billigere å studere i Oslo enn i for eksempel Bodø.

For å bruke en gjenkjennelig illustrasjon: Det er 300 halvlitere billigere i året å studere i Oslo enn i Bodø. 

Selv pensjonistene, og det kan jo pynte på statistikken, har begynt å flytte sørover. 

Jeg legger Turnhallen i Honningsvåg bak meg, og tusler mot et litt sliten Scandic Hotell, og videre mot flyplassen i drosje.

Grepene som skal til for å løfte landsdelen inn i framtida som nasjonens "mest skapende og bærekraftige region" er krevende, og akkurat nå ute av syne.

Flyverten ber meg feste sikkerhetsbeltet før Widerøemaskinen gasser på noe grassat bortetter den vakre flystripa i Honningsvåg.

Jeg stoler på pilotene i Widerøe, og klamrer meg til håpet om at Erna, Børge og Jonas legger kraft bak visjonene for landsdelen.

Hvis ikke kan vi trenge sikkerhetsbelter noen og enhver.

Kanskje burde vi droppe noen av nordområdekonferansene, og i stedet holde oss hjemme og bidra til en bærekraftig (sic) befolkningsutvikling.

God helg!


Regnestykkene i artikkelen er basert på tall fra Konjunkturbarometer Nord-Norge, Indeks Nordland, Statistisk Sentralbyrå og diverse markedsrapporter fra norske finansinstitusjoner.

 

 

Nøkkelord