Kommentar: Det høye nord – sett fra sørøst

Singapore's central business district, viewed from Singapore River. (Photo: Flickr: Downtown Raffles Place/Dem Romero)
Fire år har gått siden Singapore, Sør-Korea, Kina, Japan og India fikk observatørstatus i det Arktisk råd. Da de arktiske utenriksministrene ønsket dem velkommen, manglet det ikke på medieinteresse – verken her hjemme eller i sørøst. Hvordan står det til med asiatiske engasjementet i dag?


Utenfor vinduet svaier palmetrærne høyt over den dirrende heten. I avstanden kan man skimte enorme kraner og containere i en av verdens største havner. Jeg er i Singapore, i et aircon-kaldt rom ved det nasjonale universitet, for å diskutere Arktis.

I 2013 fikk fem asiatiske stater observatørstatus i det Arktiske råd: Singapore, Sør-Korea, Kina, Japan og India. Da de arktiske utenriksministrene ønsket dem velkommen var det ikke mangel på medieinteresse – både hjemme i nord og her i sørøst.. Journalister og kommentatorer spekulerte både på motivene til de asiatiske fem, samt på mulige konsekvenser for rådet. Plutselig var rådet og dets ministermøte i Kiruna på forsiden av aviser verden over.

Fire år senere, med både et kanadisk og amerikansk Arktisk råd-formannskap bak oss, ser det likevel ikke ut til at den asiatiske observasjonen har ført til noen radikale endringer i nordområderelasjoner. Tvert imot har medieoppmerksomheten rundt det Arktiske råd gradvis avtatt – ikke minst ettersom andre alvorlige geopolitiske situasjoner preger dagens overskrifter.

Likevel, som daværende utenriksminister Espen Barth Eide minte de nye observatørene om i 2013: "There is no such thing as a free lunch". Observatørstatus og observatørlunsjer må man jobbe for, noe som i Arktisk råd-forstand betyr villighet til å bidra – økonomisk, forskningsmessig, juridisk, osv. Kort sagt, de må gjerne observere møter så lenge de også observerer regler.

For de fem asiatiske landene – i likhet med andre observatørstater og -organisasjoner – betyr dette at det aktive engasjementet fortsetter selv når pressens kameraer og mikrofoner er vendt i en annen retning. Akkurat hva dette engasjementet innebærer varierer selvfølgelig mellom disse svært forskjellige aktørene, men kort oppsummert har arktiske samarbeid, prosjekter og satsinger stille tikket og gått i årene etter Kiruna.

De asiatiske statenes ønske om å observere møter i det Arktiske råd er selvfølgelig flersidig, men noe som likevel gjelder dem alle er nok at Arktis neppe er på toppen av ledelsens geopolitiske agenda. Derimot har de – i likhet med de arktiske statene selv – mye å vinne på å samarbeide om kunnskap og næring. Det handler om å dele ekspertise og erfaring. Og, som kjent er, klimaendringene vi ser i nord har langt større, langt raskere konsekvenser her ved ekvatoren. At Singapore er interesserte i økende havnivå på den ene siden, og utvikling av ny teknologi på den andre, burde egentlig ikke være så overraskende som media framstilte det hele i 2013.

I møterommet i Singapore sitter forskere fra alle verdens hjørner, men det viser seg raskt at vi alle har felles kjennskap til både steder og mennesker i nord. Det som har ført oss sammen hit til bystaten Singapore er vår delte interesse for nordområdene; og mer konkret, et britisk-singaporsk forskningsprosjekt ledet av Professor Klaus Dodds og Dr Chih Yuan Woon om nettopp betydningen av de fem asiatiske statenes deltakelse i rådet. 

Vi diskuterer temaet over to dager, og jeg lærer mye nytt. For eksempel får vi høre om Sør-Koreas samarbeid med arktiske universiteter, Indias "tri-polare" ekspertise, Singapores havneteknologi, og kinesiske kommentatorers syn på den Nordlige sjørute – for å nevne noe. Likevel, kanskje den viktigste lærdommen handler om de overraskende, tette og komplekse tilknytninger mellom land og mennesker.

Når vi hører om det "globale Arktis" er det lett å trekke på skuldrene over nok en trendy hashtag, men her i Singapore – i klamme 29 grader – er det umulig ikke å kjenne litt på akkurat hvor omfattende våre samfunnsmessige nett er.

På gaten i Singapore hører man alle verdens språk – ikke bare er landet flerspråklig og multietnisk, men tiltrekker seg også mye arbeidskraft utenfra. På middagsmenyen finner jeg ovnsbakt norsk laks på én side, kinesiske nudler med malaysisk vri på en annen, mens jeg til slutt bestemmer meg for indisk fiskecurry. Side-ved-side med tradisjonelle utsalgssteder for kopi (kaffe) ligger amerikanske kjedekaféer og tilogmed et svensk fika-sted. Kort sagt, her kan globalisering sees, høres og smakes.

Mitt bidrag til forskningsprosjektet handler om identitet: om hvordan den asiatiske "observasjonen" påvirker nordisk syn på det å være arktisk. Poenget jeg ønsker å få frem er at en arktisk identitet ikke handler om "oss" og "dem", eller om det å være innafor og utenfor en usynlig breddegradslinje. Derimot skapes identiteter gjennom samhandling – noe som betyr at globalisering av politikk så vel som kaffevaner påvirker hvordan vi forholder oss til omverdenen.

Det som i 2013 virket som en dramatisk og, for mange, overraskende utvikling i Arktis ser i etterkant ganske naturlig ut. Det er nemlig ikke det at Asia har "ankommet" Arktis, men like mye at Arktis har gjort seg til å kjenne her både før og etter ministermøtet. Likesom betydningen av å være "arktisk" avhenger av de som ikke er det, avhenger nordområdepolitikk også av forhold langt fra midnattssolens rike.

Til min store overraskelse fant jeg "Sameblod" i flyets filmtilbud på den tretten timer lange turen sørøstover, og i et øyeblikk føltes det som jeg befant meg på Norrlands lyngkledde hauger heller enn ti kilometer over Pakistan. Selv om den geografiske avstanden mellom Arktis og ekvator kanskje er stor, er den politiske, sosiale, kulturelle avstanden langt mindre – og kontinuerlig minskende. Observatør eller observert, det er kontakten mellom oss som i praksis har noe å si. Nord sett herfra, eller Asia sett nordfra – det viktigste spørsmålet handler vel heller om hvordan man sammen kan se fremover.




Nøkkelord