Arctic Summit 2015, i Oslo. Fra venstre: Artur Wilczynski, Canada's ambassadør i Norge, 
Julie Furuta-Toy , Chargé d’Affaires ved den amerikanske ambassaden i Norge, og politisk redaktør i The Economist, James Astill. (Foto: Hege EIlertsen)
The Economist var i forrige uke arrangør for konferansen Arctic Summit i Oslo. (F.v) Her er Canada’s ambassadør til Norge, Arthur Wilczynski, i samtaler med Julie Furuta-Toy (Chargé d’Affaires ved den amerikanske ambassaden i Oslo) og politisk redaktør James Astill (The Economist). Førstnevnte deltar også på High North Dialogue i Bodø. (Foto: Hege Eilertsen)
Arne O. Holm
Ansvarlig redaktør i High North News, Nordområdesenteret, Handelshøgskolen ved Universitetet i Nordland.
19/03/2015

The Economist, et anerkjent og næringsliberalt tidsskrift, spurte for ei uke siden om Arktis var en kommersiell boble i ferd med å sprekke. Som avstandsforelskelser flest er spørsmålet godt formulert men dårlig fundert. Tidligere beilere var like langt fra virkelighetene når de beskrev nordområdene som en ressurs som bare ventet på å bli veltet utover en verden utsultet på mat, energi og mineraler.

Nordområdene er ikke business eller pleasure. Det er begge deler i solide porsjoner.

Det er inntrykket etter å ha deltatt på High North Dialogue de siste dagene. Konferansen er et tett og intenst møte mellom kunnskapstørste studenter og etablerte næringslivsledere og politikere.

Dialogen foregår i Bodø hvor flere hundre mennesker denne uka stiller hverandre spørsmål om hvordan framtida i nord egentlig ser ut, og ikke minst hvordan den skal organiseres.

Kjønn og alder

Det starter som et studentverksted, før det hele kulminerer i to lange dager med dialog mellom sal og scene. I sum gir dette en annerledes nordområdekonferanse, også fordi kjønnsbalansen er bedre og derfor annerledes enn det som tradisjonelt preger konferanser i nord. Når gjennomsnittsalderen blant deltakerne i tillegg er betydelig lavere enn «normalt» bidrar det også til andre spørsmålsstillinger.

Diskusjonene under High North Dialogue pustet mer luft inn i enn ut av nordområdene, med unntak for de som utelukkende måler avkastning i kjappe børsklipp. Diskusjonen om etableringen av Arctic Economic Council tyder ikke på at næringslivet pakker sammen og forlater nordområdene med det første. Det skal jeg komme tilbake til. Men først et par andre observasjoner.

I går møttes for eksempel den russiske generalkonsul Mikhail Noskov, vår egen statssekretær i utenriksdepartementet, Bård Glad Pedersen og den Canadas ambassadør til Norge, Arthur Wilczynski. Møtene mellom øst og vest er ikke hjertelig, men de er hyppige i nord, og de er viktig for den politiske stabilitet mellom land som grenser til hverandre. Nyhetsmessig går slike møter under radaren, men akkurat gårsdagens møte er verdt å legge ekstra stor vekt på. Det skjedde omtrent samtidig som president Vladimir Putin lanserte en gedigen militærøvelse i nord i samme øyeblikk som han dukket opp etter ha vært som sunket i jorda i ei drøy uke.

Samer og gruver

På samme konferanse møtte gruveindustrien samiske interesser. I flere timer satt de sammen og diskuterte hvordan man kan finne et felles veikart for industriell og næringsmessig utvikling i nord. Arbeidet ledes fra det lulesamiske senteret Arran og har ikke som formål å stoppe planene om gruveindustri i nord slik de mer synlige konfrontasjoner kunne tyde på. Målet er dialog og felles næringsutvikling.

Slik kunne jeg fortsette å ramse opp politiske og industrielle diskusjoner og møter som hver for seg er hundre ganger mer spennende enn enhver teoretisk diskusjon om et mulig mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen.

Diskusjonene er i tillegg preget av at de summerer synspunktene til svært mange og ulike land med interesser i nord. Å bygge et par nye tuneller langs E6 i Nordland er noe ganske annet enn å planlegge en infrastruktur som ivaretar både sikkerhetspolitiske og næringsmessige behov i Arktis.

En av de kanskje mest spennende diskusjoner er spørsmålet om hvilke rolle Arktisk Råd skal spille i framtida. Organisasjonen har åtte faste medlemsland i tillegg til 12 land med observatørstatus. Disse suppleres igjen av et tyve-talls organisasjoner som også har observatørstatus.

Økonomi og politikk

Organisasjonen, med sekretariat i Tromsø, har åpenbart muskler, muskler som stadig venter på å bli brukt. I løpet av april overlater Canada formannskapet til USA, og de fleste forventer en mer aktiv organisasjon enn det som har vært tilfelle i de to årene Canada har sittet i førersetet. Diskusjonen om hva organisasjonen skal være, hva den skal mene noe om og hvilke land organisasjonen skal favne, vil blusse opp. Organisasjonen er bedre skrudd sammen enn for ti år siden, men potensialet på godt og ondt er fortsatt betydelig.

Det mest synlige resultatet av Canadas lederskap kan også vise seg å bli en av organisasjonens største utfordringer. I august i fjor ble Arctic Economic Council (AEC) etablert etter et canadisk initiativ og norsk støtte. AEC en slags lausunge. Den formelle tilknytning til Arktisk Råd er uklar og en administrativ ledelse fortsatt ikke på plass. Det siste vil være på plass når sekretariatet etter hvert åpnes, også det i Tromsø.

Under High North Dialog stilte flere spørsmål ved hvordan forholdet mellom de to organisasjonene skal være. Eller som Terry Fenge, politisk rådgiver i Canada gjennom mange år, sa:

  Betyr dette at Arktisk Råd ikke skal drive med økonomi?

Forskjellen på de to organisasjonen er betydelig.

Den offisielle Arktisk Råd er en statlig drevet organisasjon hvor sekretariatet er underlagt den til enhver tid sittende politiske ledelse. Politiske initiativ er avhengig av konsensus, noe som selvfølgelig begrenser både framdrift og handlekraft.

Privat og offentlig

Arctic Economic Council har de samme medlemslandene, men er etablert og styrt av det private næringsliv.

Mye av begrunnelsen for en slik økonomisk organisasjon er misnøye med resultatene av mange års arbeid under paraplyen Arktisk Råd. I mildt sagt begrenset grad har Arktisk Råd tatt opp næringspolitiske spørsmål hva enten disse handler om infrastruktur eller for den saks skyld menneskelige ressurser. For mange har Arktisk Råd blitt for mye naturvitenskap og for lite realpolitikk. Andre mener at det er akkurat slik det skal være.

Men nå risikerer Arktisk Råd å få en utfordrer snarere enn en samarbeidspartner. Arctic Economic Council med et sterkt privat lederskap kan dundre fram med bulldoserfart uten annet mål enn å maksimere næringslivets interesser i nord. Det er noe ganske annet enn å skape multilaterale politiske løsninger. Arktisk Råd er på ingen måte forpliktet til å følge rådene fra Arctic Economic Council men kan likevel bli tvunget ut på en banehalvdel de hittil har holdt seg unna.

Satsingen, enten den lykkes eller flopper, viser at næringslivet fortsatt har tro på de industrielle muligheter i nord. De vet hvilke ressurser som finnes og tenker både langsiktig og taktisk.

Å bruke muskler og kapital på bobler som er i ferd med å sprekke er uansett det verste de vet.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.