Oppdrettsselskapet Egil Kristoffersen & Sønner AS er en av flere suksessrike bedrifter i Bø. Her er arbeidsbåtene "Martta" og "Egil Peder" på lokaliteten Hellfjorden i Bø kommune. (Foto: Lars Fredrik Martinussen)
Oppdrettsselskapet Egil Kristoffersen & Sønner AS er en av flere suksessrike bedrifter i Bø. Her er arbeidsbåtene "Martta" og "Egil Peder" på lokaliteten Hellfjorden i Bø kommune. (Foto: Lars Fredrik Martinussen)
Åsa Elvik
Tidligere stortingsrepresentant og statssekretær for SV. I 2009 takka hun nei til politikken og flytta heim til Bø og starta den kombinerte kaffebaren og klesbutikken Smak. Hun er i dag rådmann i heimkommunen.
04/12/2014

Skrivetørke. Utviklingsdepresjon. Kombinasjonen er ikke noe godt utgangspunkt for en kronikør. ”Hva ville du skrive om hvis du skulle skrive en nordnorsk kronikk?” spurte jeg derfor på Facebook sist mandag.

Svarene jeg fikk fra min Facebook-krets kan kategoriseres slik:

  1. Noe bra om folka i Nord-Norge; mot sentralisering, for dugnadsånd og stå-på-vilje (9 forslag)
  2. “Nåkka med fesk” (3 forslag)
  3. Russland; variasjoner over samarbeid og utrygghet i nord (2 forslag)
  4. Mørketid/desemberlys (2 stemmer)
  5. Samferdsel (1 forslag)
  6. Nordnorsk overtru (1 stemme)
  7. Animasjonsfilm (1 stemme)

 Facebook-vennene mine er mange nok til å utgjøre et statistisk signifikant utvalg; selv om svarprosenten kunne ha vært noe høyere. Jeg tipper uansett at en hver samfunnsviter finner glede i å se at svarene fordeler seg på:

a)  Underliggende strømninger i samfunnsutviklinga

  Underliggende strømninger i samfunnsutviklinga

b)  Næringspolitiske (feil)valg

c)  Geopolitikk

d) Naturens forutsetninger for kultur og samfunn

e)  Kulturelle særegenheter
 

Jeg bestemte meg for å la flertallet bestemme, for det stemte godt med gode råd jeg fikk i heimen også: ”Du må skrive om at dette landet er bygd opp av folk i småkommuner”, sa Mannen. Han hadde akkurat hørt på radioen at noen i Oslo mente en kommune ikke kunne være mindre enn 15.000 innbyggere.

Tidligere i denne spalten har jeg skrevet om kommunesammenslåingsreformen, og jeg har skrevet om sentralisering. Jeg har vært innom den nye fortellinga om Nord-Norge, og jeg har overraska meg sjøl ved å skrive om asfalt. Dette er tema som engasjerer nordlendinger.

At noen andre skal bestemme over oss, at noen andre mener veldig sterke ting om at ting ikke er helt som de skal være i Nord-Norge, det setter ikke nordlendingen særlig pris på. Nordlendingen er stolt og sjølbevisst. Nordlendingen har en tendens til å plassere skylda hos andre enn seg sjøl når ikke ting går helt som det skal.

 

Det har nordlendingen rett i!

 

Det er krevende i småsamfunn i nord for tida. "Staten tar 30 arbeidsplasser i Andøy" kunne vi nettopp lese i Andøyposten. "Ni ansatte i Værtjenesten, seks i Vesterålen DPS, fire på Skatt, åtte i Forsvarsbygg og tre i Posten er blant de lokale arbeidsplassene som avvikles." I min egen kommune har staten vedtatt nedlegging av Loran C-stasjonen. Fylkeskommunen har lagt ned den videregående skolen. Staten har varsla nedlegging av vår avdeling av Distriktspsykiatrisk Senter. NAV Nordland har kutta 10 tiltaksplasser i Bø.

Staten har sågar annonsert nedlegging av selve kommunen!

 

Vi har vært velsigna med finvær i nord så langt tilbake korttidsminnet rekker. Likevel har høsten vært mørkere enn normalt. Det strammes til i nord. Da vi vel og vakkert var ferdige med budsjettarbeidet i ledergruppa mi takka jeg for jobben med å sende av gårde følgende sukk (nynorsk er bare til alvors bruk for tida): 

Sentralisering, ja. Det var vel ikkje mindre av det før dei blå-blå kom til makta? Sentraliseringa har då allereie pågått nokre tiår? Jo! Men det vart verre.

Ein ting er den sentraliseringa som skjer, den ein ikkje klarer motverke. Det er ei anna sentralisering som skjer fordi ein må slå saman og samle fagmiljø. Den sentraliseringa som er begrunna med effektivisering og rasjonalisering i offentleg sektor. Den sentraliseringa som skjer fordi det per definisjon er urettferdig om små einingar (kommunar til dømes) har fleire ressursar per hovud enn større einingar.

Den sentraliseringa som er ein konsekvens av villa politisk omfordeling. Den sentraliseringa er hakket hardare.

 

Jeg har ei politisk fortid, og jeg har et samfunnsengasjement i bunnen. Uten det hadde jeg neppe vært rådmann. Denne høsten har jeg kommet til erkjennelsen av at bøfjerdingen kan neppe stole på andre enn seg sjøl.

Lyset tennes i Bø når turngruppa samler 116 turnere til oppvisning i Bøhallen. Det tennes når Ole Edvard Antonsen for andre år på rad åpner juleturneen sin i Bø i Vesterålen. Det gnistrer når han, verdensstjernen, begrunner det med mottakelsen og varmen, hjelp og tilrettelegging. Når våre fagfolk og frivillige steller i stand folkehelsefest, og mat fra alle kommunens nasjoner serveres til 300 sambygdinger, da er det lyst i Bø.

 

Det er oppdrifta i lokalsamfunna som har utvikla dette landet. Gjennom verdiskaping, ressursutnyttelse og bosetting har store politiske mål blitt nådd; mål som handler om suverenitetshevdelse, matproduksjon, beredskap og rettferdig fordeling. 

Det forrige tusenåret blei avslutta med total dominans for finansøkonomien – kjøp og salg av penger. Dette tusenåret starta med finanskrise. Systemet viste seg å ikke være bærekraftig. Fornuften, den medfødte fornuften ubesudla av økonomisk filosofi, tilsier at verdier må skapes for at samfunn skal opprettholdes. Bedriftene i mitt samfunn skaper verdier ved å legge stein på stein:

  • Lakseoppdrettsbedriften Egil Kristoffersen og sønner omsatte i 2013 for 202 millioner kroner. De fikk et driftsresultat på drøyt 50 millioner, og selskapet har en egenkapital på snart 300 millioner kroner.
  • Fiskekjøper og reder John Edvard Johnsen har investert et ukjent beløp i et nesten nytt fiskefartøy som kosta i overkant av 80 millioner kroner for 2,5 år siden.
  • Entreprenørselskapet Ottar Bergersen og sønner, med sine 29 fast ansatte, vinner anbud i nord, og har økt omsetninga fra 16 millioner i 2008 til 90 millioner i 2013 til over 100 millioner i 2014.

 

Dette er samfunnsbyggerne i nord. De eies og drives lokalt. Det er bedrifter som har ei bunnlinje å styre etter. De har marked, innsatsfaktorer og fortjeneste å ta hensyn til i kalkyler og strategier. De gjør suksess fordi de kan dette. De skaper verdier, sysselsetter befolkninga, og innimellom så tjener de penger. Da reinvesterer de. Sponser kulturlivet, støtter tilbudet til barn og unge, forbedrer arbeidsmiljøet, utnytter mulighetene til knoppskyting og nye næringer.

Etter noen tiår med modernisering, forventes det at offentlig sektor drives på samme måte. Befolkning har blitt marked. Innbyggere har blitt brukere. Rammestyring har blitt målstyring. Diskusjoner om samfunnsbygging har blitt erstatta med fokus på bunnlinja. Demokrati er erstatta med rasjonalitet og effektivitet.

 

"Nordområdene er regjeringas strategiske hovedprioritet", sto det i Soria Moria-erklæringa, og nordlendingen trodde det betydde et distriktspolitisk løft for Nord-Norge. Det gjorde ikke det. Det geopolitiske motivet var så stort at det knapt vistes for nordlendingen. Nå rører bjørnen seg i øst. Blir Nord-Norge viktigere da?

 

Det har vært en krevende høst i nord. Det er vår eiga oppdrift som kommer til å bygge framtida i nord. Ingen strategier vedtatt andre steder. Ingen statlige satsinger. Ingen gavepakker. Det er våre gründere, våre lokale bedriftseiere, våre kompetente innbyggere – det er vårt eget lokalsamfunn som må erstatte de arbeidsplassene som vekkrasjonaliseres.

 

Framfor resignasjon velger jeg fandenivoldskhet. Det er ikke synd i nordlendingen!

 

Klart vi kan!

 

Vi har bare oss sjøl å stole på.



Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.