Ja, vi elsker internasjonal handel?

I vår startet jeg på et nytt fag på Universitetet i Oslo. Internasjonal økonomi heter det, og den første forelesningen kan oppsummeres ganske enkelt: Internasjonal handel er alltid bra for alle parter, fordi "kaken" blir større. De ganger handel fremstår som urettferdig, er det kun fordi landet ikke klarer omfordele gevinstene på en god måte til befolkningen.

Den omtalte kaken er altså et bilde på at den samlede produksjonen i verden øker – med en proporsjonal økning i konsum av varer og tjenester. At kaka blir større er utelukkende positiv, har jeg lært.
Jo mer vi har, jo bedre har vi det. Og jo mer effektivt en bedrift kan produsere noe, jo større fortjeneste oppnår man!

Før jeg begynte på dette faget trodde jeg at det var utfordringer med internasjonal handel. Som for eksempel at det kunne føre med seg utnytting av arbeidere i fattige land. Så feil kan man altså ta. At noen land har billig arbeidskraft er faktisk ikke negativt, viser det seg. Det er nettopp lave lønninger som er fortrinnet til disse landene.

Underbetalte arbeidere er for fattige land det olje lenge har vært for Norge: En fordel som gjør at de kan hevde seg på markedet. Konseptet er intet mindre enn genialt!

Når man først forstår at det er positivt at noen land har arbeidere som jobber umenneskelig lange dager for luselønn, er det jo bare dumt å være kritisk til handel, hvis jeg har forstått det riktig.

Skulle vi for eksempel produsert våre egne truser og topper i Norge? Da hadde hvert plagg kostet langt mer enn hva vi betaler når vi handler på kjeder som Hennes & Mauritz. Det hadde rett og slett kostet skjorta!

En del av klærne vi kjøper fra nettopp H&M kommer fra Bangalore i India. Vi får billige klær, folk i Bangalore blir sysselsatt og nordmenn kan fokusere på å produsere andre ting. Dette er en vinn/vinn situasjon, fordi den såkalte kaken vokser.

Den moralske betenkeligheten inntreffer først hvis vi ser forbi de økonomiske modellene som læres bort på Universitetet.

Ved å undersøke forholdene i Bangalore litt nærmere, slik som Fremtiden i Våre Hender har gjort, finner vi at kun halvparten av disse arbeiderne får ei lønn de kan leve av. Det er kanskje forhold som dette foreleseren min tenker på, når hun snakker om omfordelingsproblemer.

I Norge har vi heldigvis gode systemer for å dele på godene, og inntektene fra våre eksportnæringer kommer de aller fleste til gode. Når Nord-Norge bidrar til en betydelig vekst i verdens kake, skaper det verdier for hele det norske samfunnet. I 2014 ble det eksportert fisk direkte ut fra Nord-Norge til en verdi av 18,1 milliarder kroner, i følge tall fra Indeks Nordland.

Norge og Nord-Norge har et helt fantastisk fortrinn når det kommer til fiskeeksport. Vi har tilgang til ressurser som mange andre bare kan drømme om.

Det er ikke lett å sammenligne India og Nord-Norge, så det skal jeg heller ikke gjøre. Men profittjaget som råder i det internasjonale markedet gjør seg utslag både i Bangalore og for norsk fiskeindustri.

Når Kjell Inge Røkke og trålselskapet hans Havfisk AS søker privatisering av havets ressurser er det ikke for å sikre arbeidsplasser i nord, men for å hevde seg på det internasjonale markedet. Dette kan nok fremstå som urettferdig for noen, hadde det ikke vært for at det kan bidra til mer effektivisering og økt profitt. Mister Nord-Norge arbeidsplasser når foredling skjer en annen plass? Ja. Er det for å mele sin egen kake at Røkke fryser fangsten og sender den til andre siden av kloden? Ja. Men etter økonomiske modeller gjør han det eneste kloke, det er som bakepulver for verdens (fiske)kake.

Det er nok både mulig og lurt ikke å følge logikken jeg lærer om i faget Internasjonal økonomi. Det fordrer selvfølgelig at vi utnytter Nord-Norges konkurransefortrinn ved å tilby ferske råvarer. Og at vi bryr oss mer om fremtiden for viktige arbeidsplasser i nord, og mindre om at færrest mulig folk skal gå mest mulig i overskudd.