Gate 19

Gate 19 er veikrysset hvor du kan observere nordlendinger med bulende blodårer hastende, løpende eller sprintende med laptop’er og trillekofferter - mens håpet om å rekke hjem til styremøter, bryllupsdager og barnebursdager svinner hen i den endeløse korridoren. (Foto: Oslo Lufthavn AS)
TORSDAGSKOMMENTAREN: Selv den mest sindige nordlending kan bli satt ut av spill om turen ut fra Gardermoen går gjennom beryktede gate 19.. Men, skal du jobbe for framtiden i nord må du med jevne mellomrom bevege deg ut i en radius som omfatter langt mer enn de 20 nærmeste postnumrene. Du må forsere obstanasige fjelloverganger, glefsende fjordstrøk og hissige lavtrykk av den polare sorten.

Det er et faktum. Skal du jobbe for framtiden i nord, må du med jevne mellomrom bevege deg ut i en radius som omfatter langt mer enn de 20 nærmeste postnumrene. Du må legge bak deg både bredde- og lengdegrader. Du må forsere obstanasige fjelloverganger, glefsende fjordstrøk og hissige lavtrykk av den polare sorten. Du må sette mental og fysisk helse på spill - ristende i diverse farkoster som lover å frakte deg trygt fram.

Vi nordlendinger har heldigvis ikke for vane å reflektere over de absurde sjansene vi tar for landsdelen. For hadde man tillatt seg selv å tenke på dette i et glemsk øyeblikk, kunne man jo ha innsett hvor ofte man praktisk talt risikerer livet for å fremme Nord-Norges sak.

Nei, vi legger livet vårt i hendene på Widerøe-kapteiner og andre kapteiner. Henter (relativt) tålmodig den femte koppen med kaffe når ”New time” igjen blinker på skjermen. Deler ironiske skråblikk om den værharde virkeligheten på sosiale medier. Booker overnatting hos nære og fjerne slektninger når det eneste som går er den rabiate runddansen til en vindmåler på sentralstimulerende midler. Vi tror, håper og venter. For på et tidspunkt må tross alt tåken lette og vinden snu.

Som nordlendinger flest er jeg også utstyrt med denne nesten overjordiske staminaen. En medfødt utholdenhet for logistiske utfordringer. Herdet av utallige forsinkelser, kanselleringer og ombookinger. Forfinet av bakketransport over vidda og overnattingssteder langt utenfor planlagt rute. Galvanisert av erfaringen med å aldri helt vite når jeg kommer hjem igjen når flyet faktisk klarer å ta av fra flyplassen ved Vestfjorden. Jeg holder ut – og jeg holder målet i sikte. Jeg må ut for å nå fram med mine ambisjoner for framtiden i nord.

 

Overraskelsen var derfor stor da min nordnorske stamina for reisens irrganger slo sprekker. Min logistiske utholdenhets nemesis har fått nummer 19. The number of the beast. Også kjent som gate 19. Nevn denne vederstyggeligheten for moderne nomader fra Nord-Norge og du framkaller apoplektiske anfall momentant.

Besøk veikrysset på Gardermoen der hele planen og ruten kommer ut av kurs når du må ta av til venstre - mot hele alfabetet bak nummer 19. Observer nordlendinger med bulende blodårer haste, løpe eller sprinte med laptop’er og trillekofferter - mens håpet om å rekke hjem til styremøter, bryllupsdager og barnebursdager svinner hen i den endeløse korridoren.

Dette veikrysset gir ny næring til mine bange anelser om at det fortsatt eksisterer geografisk diskriminering innad i Norge.

For det er jo ikke selve gate 19 som er mitt problem. Det er assosiasjonene knyttet til at nettopp vi som bor i den "nasjonale periferien" må bruke dyrebare minutter i limbo.  Vi, som har deltatt på møter sammen med innbyggere fra Sandviken og Sandnes. Vi, som har en reisevei hjem til ressurser og verdiskaping i en landsdel som er flere potenser lengre unna. Vi, som har den lengste møtedagen og den mest utfordrende reiseveien. Det er altså vi som må utføre kanossagangen til gate 19. Som om det ikke er nok at vi skal utfordre elementer og mental helse i vinterstormene før vi igjen kan skape verdier i nord.

 

Irritasjonen over gate 19 ligger permanent der og ulmer. Nå har den igjen slått ut i full blomst. Og det uten at jeg har vært fysisk innom Gardermoens beryktede blindtarm. Den ble vekket fra sin slumrende tilstedeværelse da jeg leste i den blodferske rapporten ”Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd” (NOU 2015:1) utformet av Rattsø-utvalget. Der man slår fast at konkurranse fremmer innovasjon. Der man framhever den sosialøkonomiske ulønnsomheten knyttet til samferdselsprosjekter. Der man tar til orde for at det nå er byenes tid. En ode til urban produktivitet og innovasjonskraft.

Det er kanskje litt mye å forlange at Rattsø-utvalget skal befatte seg med detaljer som gate 19. Jeg ser den. For meg handler det likevel om perspektiv. En betydelig del av norsk vekst og velstand er knyttet til stedbundne naturressurser – som vi finner i eventyrlige mengder i nord. Naturressurser med verdiskapingspotensial av nasjonal betydning som kun blir utløst i møtet med menneskene som bor akkurat her.

Jeg skulle likt å se en studie på effekten av gate 19 på nordnorsk produktivitet og innovasjonskraft. Vi som driver verdiskaping i nord opplever ikke bare konkurranse generert gjennom andre aktører. Vi konkurrerer mot avstander, ruteregularitet og værforhold. Og kanskje er det ekstra konkurranseelementet som gate 19 utgjør i en allerede krevende nordnorsk bedriftshverdag dråpen som får begeret til å flyte over?


Jeg er ikke motstander av byer eller urban innovasjonskraft. Samtidig er jeg sterk tilhenger av å forsterke eksisterende og utvikle nye insentiver som fremmer produktivitet og innovasjonskraft knyttet til naturressursene utenfor allfarvei. I den "nasjonale periferi". 

For å utløse vekst og velstand langs hele gradienten av norske muligheter, må man derfor ha minst to tanker i hodet samtidig. Skal man lykkes med å omdanne regional næringsvirksomhet til nasjonal verdiskaping er infrastruktur og samferdsel helt sentrale innsatsfaktorer for å lykkes.

Vi skal ikke alle bo i byene. Vi er mange som bør bo nær ressursene. Der vi kan raffinere råvarer til vekstfaktorer i norsk økonomi. 




Nøkkelord