Fanger lyset, råskapen og livet i Arktis

Svein Wik (53) var fysisk og mentalt utmattet etter år som IT-ingeniør, og i søken etter frisk en hverdag gjorde han Arktis, naturen og dyreliv til levebrød – gjennom eksklusiv fototurisme.

- Jeg er utdannet IT-ingeniør, og plutselig sa det bare stopp. Jeg ble fullstendig utbrent av dataverdenen. Og i et søken etter et annerledes liv, et jeg kunne leve godt i, tok jeg fatt i naturfotografiet, utdannet meg som muskelterapeut og la opp til en hverdag med nye verdier, forteller Wik.

Nå har han nettopp kommet hjem fra en åtte dagers lang fotosafari på Svalbard. En jakt etter å komme helt nært det ekstraordinære.

- Jeg tar med meg mennesker fra hele verden for å fange lyset, naturens råskap, livet og naturen slik den er med alle sine stemninger blant dyrene og fuglene, forteller fotografen, som selv er oppvokst i Stjørdal.

Medisin for kropp og sjel

Wik mener mange blir syke av å leve i dagens hektiske samfunn. At kapitalismen driver mennesker inn i et system som tilslutt ender med at kroppen og psyken ikke fungerer optimalt. At det stilles for store krav til å henge med.

- Jeg ser det i jobben som muskelterapeut, jeg ser det i jobben som ekspedisjonsleder for Arctic Wildlife Tours. At det å komme seg ut i naturen er medisin for kropp og sjel. Og det er det som er drivkraften bak det jeg jobber med, sier Wik

At mennesker skal få noe mer, at de skal få ta del i det som er i ferd med å forsvinne. At de skal få oppleve de nordlige områdene som fascinerer så stekt. En følelse uten navn, der den påkrevde levestandarden med hus, bil og jag etter penger ikke eksisterer – for et øyeblikk.

- Å ta med seg mennesker til Svalbard, det er eksotisk. I nord er det fortsatt ødemark, eller man får den følelsen. På tross av oljeleting og forskning så er det fortsatt naturen som bestemmer – ikke mennesket. Folk ser at det å eie og ha høy levestandard ikke er ensbetydende med et god liv og gode opplevelser, sier Wik.

Forskjellige folk

Menneskene som blir med Wik på tur har alle sine grunner. Noen vil gjerne komme hjem med såkalte skrytebilder, andre har drømt om Arktis et helt liv.

- Jeg dro på min første tur til Svalbard i 2005, og min første ekspedisjon med gjester var i 2011. I løpet av et år blir det minst åtte turer med alt fra 12 til 16 mennesker. Og folk er villig til å betale. Det koster mellom 50- og 60 000 per person. Det er et godt konsept og noe jeg kan leve av, forteller naturfotografen.

Han kan gjerne bli kontaktet av folk som ikke nødvendigvis er rike, men som har en drøm om en sterk engangsopplevelse. De som har kjent på realiteten om at live passerer fort.

- Da jobber vi fram løsninger. Og tro meg – mange blir bitt av polarbasillen. Det virker sterkt inn på folk å komme seg ut og vekk. Se for deg drivisen, et flytende kontinent hvor varmt og kaldt vann møtes. Det er enormt vakkert, et spiskammers for både dyr og en sulten fotograf, smiler Wik.

Krevende ansvar

Å dra på ekspedisjon med kamera og folk som ikke er vant med Arktis innebærer ansvar. Både for mennesker, dyr og sårbar natur.

- Det er tøft. Vi sover lite, netter forsvinner inn i dager. Lyset på Svalbard gjør at vi sover når vi må, og ofte vil ikke turistene legge seg. De vil bare ha mer, så mye som mulig. Og det er mange hensyn å ta, for det er ikke alltid politikk, regelverk og lover går hånd i hånd med turismen, forteller Wik.

Han forteller om utpreget forskningsaktivitet, isbjørner turister er så heldig å endelig komme nært, hvalrosser og forsøpling.

- Forskningen har tatt av på Svalbard. Det har blitt vanlig å se dyr med synlige merker. Isbjørn eller hvalross med nummer 13 sprayet på baken. Og det trekker opplevelsen ned, å endelig komme nær nok for så å se at dyret har på seg store og godt synlige halsbånd, sier Wik.

Han mener det er greit med forskning, men synes det kanskje burde vurderes begrensninger.

- Jeg har gjester med meg som er sjokkert over antallet dyr det forskes på. Samtidig må jeg forklare hvorfor. Her om dagen fant vi en havhest. Den lå dau på isen, og det viste seg at hele fordøyelsessystemet var en innkapslet propp full av plast, forteller fotografen.

Uvitenhet

Søndag reiser han tilbake til Svalbard. Og hadde han fått mulighet skulle han invitert med seg olje- og energiministeren. Gitt Terje Søviknes et kamera og latt han se – helt nært, hva som er risikoen med å bore etter olje i Arktis.

- Han ville garantert revurdert sin egen politikk dersom han hadde fått et nærmøte med iskanten over mange dager. Sett sårbarheten med egne øyne, sett hva vi gambler med, forteller Wik.

Som fotograf med sterk tilhørighet til det uberørte, naturlige og sårbare han har sett mye, dannet seg tanker og meninger gjennom det han har fanget opp gjennom linsen.

- Som naturfotograf lærer vi oss teknikker for å komme nært innpå uten å forstyrre. Jeg har med årene sett mye. Blant annet mener jeg skepsisen i forhold til både bjørn og ulv, bare er tull – uvitenhet, sier Wik.

Som barn ble han skremt med bjørnene i Lierne, men har i voksen alder sett hundrevis av brunbjørner, vært en meter i fra og har fotografert dem i alle slags situasjoner.

- Jeg tror det kunne vært en spennende næring å fotografere dyrelivet også på fastlandet, men i Norge skyter vi rovdyrene. Hadde vi sett mot Finland og grensen til Russland, så har de fått til en turistnæring som gjør det svært bra, samtidig som rovdyr får leve. Der har de en sone for rovdyrturisme. Hadde noen drevet med det i Norge, ville det generert millioninntekter, sier Wik, fotografen som tok livet i egne hender, skapte næring av lidenskapen for foto og som gjør drømmer virkelig for mennesker som ønsker noe mer.

- Jeg gjør ikke dette for profitt, men har funnet en nisje folk vil ha, forteller naturfotografen.