Grunnlovens §100
Reidun Kjelling Nybø
Reidun Kjelling Nybø er ass. generalsekretær i Norsk Redaktørforening, tidligere redaktør og journalist i Avisa Nordland. Pendlende tobarnsmamma, leken bodøværing som elsker Steigen, champagne, fjellturer og Bodø/Glimt.
22/05/2014

Ytringsfriheten – så symboltungt plassert i paragraf 100 i vår nylig feirede grunnlov – er slett ikke bare til pynt.

Festen er over. Boblene drukket. Talene stilnet. Fortsatt er det grunnlovsjubileumsår, men mesteparten av pompen og prakten var knyttet til noen sentrale maidager. Egentlig er det like greit. For mange av oss fikk feiringen en ekkel bismak da stortingspresident Olemic Thommessen, samme mann som nektet å møte Dalai Lama uka før, foran Eidsvollbygningen 17. mai tillot seg å tale om friheten til å ta sine egne valg på tvers av stormaktene.

Dessverre er det ofte slik med ytringsfriheten. Den rekker ikke alltid så mye lenger enn festtalene. Det er så enkelt å være enige når vi sitter benket i hyggelig lag med hvit duk på bordet.  Det høres så flott ut å mene at alle skal få ytre seg. Helt til vi selv blir rammet av kritikk som følge av at noen benytter seg av sin rett til å være uenig. Det er så lett å glemme at det er nettopp derfor vi har ytringsfriheten – for å få fram de andre meningene.

Den åpne og opplyste offentlige samtalen føles så fin når vi alle kan lulle oss inn i den norske konsensus-kosen. Vi menger oss helst med dem som mener det samme som oss. Vi diskuterer også helst med våre meningsfeller. Vi har ikke tatt utfordringen fra daværende statsminister Jens Stoltenberg som i nyttårstalen for drøyt to år siden oppfordret oss til å bli digitale nabokjerringer og ta ytringsansvar i nettdebattene og i lunsjpausen på jobben. Debatten – i alle fall den i kommentarfeltene – har blitt merkbart snillere etter 22. juli. Det betyr ikke at holdningene som går på tvers av konsensusen ikke er der. De bare finner andre fora – med sine meningsfeller. Eller dyrker sine meninger i skjul. Det er en usunn utvikling.

Mediene må ta en stor del av ansvaret. Terskelen for hva som slipper gjennom av meninger er hevet etter 22. juli. Kommentarfeltene blir kjappere stengt. Både av hensyn til ressursbruk og av bekvemmelighetshensyn. Og selvfølgelig av frykt for å tråkke over etiske og juridiske grenser. Utviklingen var forståelig tett etter tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya. Men pendelen svingte for langt den andre veien. Det er ikke sunt at folk ikke får teste sine meninger i offentlighetens lys. Vi trenger å synliggjøre også de holdningene som ikke finnes i det brede lag av befolkningen. Her ligger en viktig oppgave for mediene; å vise fram og dokumentere det som ikke er synlig for folk flest. Å lete etter dem som mener på tvers, ikke bare dem som er et speilbilde av en selv. Det krever mot og evnen til å takle kritikk. Det krever medier som evner å gjøre noe annet enn å løpe i flokk.

Myndighetene har et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det er lovhjemlet i paragraf 100. Men også her synes forståelsen å begrense seg til festtalene.

Et ferskt eksempel: I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen et nytt og åpent aksjonærregister – av mye bedre kvalitet enn det vi har hatt til nå. Vel og bra, er det lett å tenke. Problemet er at de i mellomtiden vil vedta en lov som stenger dagens register – noe som lukker en dør – lenge før den nye åpnes.

Det er så lett å glemme viktige prinsipper når man selv kommer i maktposisjon. Det var tydelig da varslerparagrafen skulle vedtas. Våren 2005, da Bondevik-regjeringen fremmet forslag om ny arbeidsmiljølov, ønsket Ap, Sp og SV er tydeligere paragraf. Samme høst, etter stortingsvalget, da de samme partiene var havnet i posisjon, fikk pipen en annen lyd. Istedenfor å fremme sitt forslag til ny varslerparagraf, satte man i gang en langvarig utredning som førte til en meget uklar og nærmest ubrukelig varslerparagraf. Nå er håpet at varslerparagrafen gjennomgås og endres slik at vi får et reelt vern av dem som velger å ta belastningen med å bringe fram informasjon som vi som samfunn bør være tjent med å få fram i offentlighetens lys.

Det koster å være varsler. Bare spør Edward Snowden.  Takket være lekkasjene fra ham vet vi nå mye mer om amerikansk overvåking. Uten Snowden og Guardians avsløringer ville denne informasjonen fortsatt vært skjult. Nå sitter Snowden i asyl i Russland, mens Norge – landet som nettopp har feiret ytringsfriheten og selvstendigheten til gagns – var blant de landene som raskt lukket døren for Snowden.

Heller ikke lokalt er det så lett å holde styr på prinsippet om ytringsfrihet utenom festtalene. Det fikk blant annet kommunelege Mari Kristin Johansen i Bodø merke da hun i fjor høst offentlig delte sin bekymring om at det ville bli mangel på sykehjemsplasser i Bodø kommune. Det førte til refs fra rådmannen, en ordfører som stilte seg bak kritikken og flengende kritikk av kommunens reaksjon både fra presseorganisasjonene og fra juridisk hold. Signaler som kom i ettertid tydet på at man i kommunens ledelse hadde lært litt –  om ytringsfrihet for offentlige ansatte som en naturlig demokratisk rettighet. Men da jeg deltok i en debatt i regi av Universitet i Nordland om nettopp ytringsfrihet rett før 17. mai, ble jeg mer skremt enn imponert over holdningene til en av partifellene til Bodøs ordfører som satt i panelet. Fra den kanten var signalet at det er flott med kritikk, men den skal komme når det passer inn i planene til kommunen. Og det er fint og flott med ytringsfrihet, bare det er fornuftige ytringer. Det tyder på at det fortsatt er stort  behov for et kunnskapsløft om grunnlovens innhold blant Bodøs politikere.

VGs avsløringer av vegvesenets hemmelighold om ulykkesrapportene er et annet grelt eksempel. Det er også en påminnelse om hvor viktig det er at mediene krever innsyn og stiller spørsmål ved myndighetenes hemmelighold. Hadde VGs journalister gitt seg ved første avslag om innsyn, ville verken de etterlatte eller vi andre fått kjennskap til innholdet i rapportene om dødsulykkene.

Det er så lett å glemme at vestens bidrag til sivilisasjonen ikke er troen, men tvilen – vår evne til å være uenige, til å stille spørsmål ved enhver autoritet og enhver vedtatt sannhet. Derfor skal vi verne om ytringsfriheten – og bruke den. Også utenom festtalene.

 

PS – Husk – det er lov å være himmelropende uenig med meg – og si det.  Bare husk Voltaires berømte ord: 

Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.”

 

 

 

Én kommentar

  1. Steinar Sørensen says:

    Dalai Lama ble ikke brakt til taushet av Stortingspresidenten. Jeg synes han fikk god plass i Norske medier. At han ikke fikk møte det offisielle Norge er en annen sak. Jeg er overbevist om at stortingspresidenten og Regjeringen har valgt feil strategi.
    Ytringsfriheten i Norge har rimelig bra kår, men det som bør bekymre er den selvpålagte sensur. I boken “Taushetens tyrrani” av Flemming Rose, får vi innblikk i samfunnets mekanismer mht. ytringsfrihet. Han spør bl.a. om hvor langt vi kan gå i vår rett til å håne og fornedre og om denne retten er grenseløs. Og er det slik at dersom vi kompromisser på vår ytringsrett vil da ytringsfriheten komme i fare? I boken nevner han Ayaan Hirsi Ali som bl.a. kritiserer behandlingen av kvinner i Islams kultur og religion. Hun skulle nylig motta en pris fra Brandeis University i USA. Det kan synes som om ledelsen ved universitetet lot seg presse av det muslimske miljøet og besluttet at hun likevel ikke skulle få prisen. Min mening er at alle må tåle å bli hånet, fornedret og uthengt. Det skal ikke være mulig å gjemme seg bak religionsfrihet. Religionskritikk er spesielt viktig i vårt samfunn. Så er det å håpe at vi slipper byrden som Ayaan Hirsi Ali må bære – livvakter hele livet.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.