Finn en feil
Foto: Kimberli Mäkäräinen/Wikimedia
Ragni Løkholm Ramberg
Advokat, feminist, sosialdemokrat og nordlending – patriotisk sådan. Harstadværing bosatt i Tromsø, Glimt-supporter og over gjennomsnittet glad i å være på havet. Spiller bridge. Har snowboard, splitboard og fem par ski. Liker: mørketid, vinter og sei. Liker ikke: bakglatte ski.
24/04/2014

Når ble egentlig «politisk korrekt» et skjellsord? Hvorfor er det blitt ugreit å forsøke å holde seg på rettsiden når det kommer til ord og uttrykk knyttet til seksuell legning, bakgrunn, religion, etnisitet og så videre? Er det liksom problematisk å ha god folkeskikk (som er det ordet jeg mener «politisk korrekt» i sin tid langt på vei avløste)?

Det er ikke så rent sjelden jeg hører at det er for mye politisk korrekthet i Norge, at vi må «tåle mer», og at det er blitt for vanskelig for eksempel å diskutere rasisme. Jeg vet ikke helt hvor enig jeg er i akkurat det. Da debatten om forvaltningsområde for samisk språk raste som verst i Tromsø, ble jeg både trist og overrasket over hvor mye rasisme som ble avdekket.

Og interessant nok, samtidig som dette skjedde, kom det også kritikk av at det var så vanskelig «å kritisere samene», at man så fort ble beskyldt for rasisme dersom man snakket rett fra levra, og at alt nå skulle være så politisk korrekt. Snart går det ikke an, ble det hevdet, å mene noe som helst om noe som helst.

Jeg er i denne sammenhengen med stolthet politisk korrekt, og finner det helt uproblematisk å mene mye om det meste likevel. Jeg har også evnet å diskutere både samer, kvener, Tromsøværinger, Bergensere, afrikanere og trøndere uten å måtte ty til utnavn eller hets – og uten at jeg har følt at det har begrenset min evne til å få frem meningene mine.  

Dessuten har jeg et ønske om å komme folk i møte – dersom noen føler seg støtt av et ord eller uttrykk – så koster det da ikke meg noe å utelate det fra vokabularet? Pippis pappa var sydhavskonge (tidl. «negerkonge»), og jeg bruker sukkerkulør (tidl. «Negro»…) i maten. Det går fint, faktisk. Politisk korrekt er bra, det. Verden går fremover, og det er da ingen grunn til at vi skal protestere på det?  Når vi vet bedre, så får vi oppføre oss bedre. Vi lærer så lenge vi lever.

Da jeg vokste opp, var «lappebiff» det beste jeg visste. Jeg trodde det het lappebiff fordi kjøttet var i små biter – altså «lapper» som i «lappeteppe». Jeg var faktisk blitt voksen før jeg skjønte at det ikke var dét navnet spilte på (ikke den skarpeste kniven i skuffa her, nei). Jeg hadde da uansett gått over til å kalle retten for «finnbiff», som vel er det vanligste navnet i Nord-Norge, så vidt jeg vet.  

Da jeg ble oppmerksom på (jeg hadde et veldig lite gjennomtenkt forhold til dette tidligere, og er egentlig litt skamfull over at jeg måtte gjøres oppmerksom på dette) at også navnet finnbiff spiller på et utnavn på samene, og at det fra flere er gitt uttrykk for et ønske om vi ikke lenger skal benytte oss av dette navnet, innrettet jeg meg derfor så klart etter det. Jeg vil jo være et godt menneske – jeg vil jo oppføre meg bra.

Jeg forsøker å ha god folkeskikk, og jeg tror jeg lykkes ganske ofte. Jeg prøver å være snill med dyr og barn, jeg passer på bordskikken (smatter ikke, snakker ikke med mat i munnen, strekker meg ikke over andres asjett eller glass for å nå smøret, drikker ikke med mat i munnen og hviler ikke albuene på bordet), hilser skikkelig på folk når jeg møter dem (fornavn og etternavn, folkens!), sniker ikke i noen køer og forsøker generelt å oppføre meg bra. I tillegg kaster jeg ikke søppel i naturen, jeg er opptatt av miljø og panter alle flaskene mine, jeg sparer strøm, betaler min skatt med glæde, boikotter Coca Cola, jeg sier «gjerningsperson» og ikke «gjerningsmann», bruker både sykkelhjelm, sikkerhetsbelte og redningsvest, og ja: jeg forsøker også å holde meg unna ord og uttrykk som kan virke belastende for de det gjelder – og som de det gjelder ikke selv ønsker at skal brukes om dem. Om det er å være politisk korrekt, så lever jeg godt med det.


Glad og fornøyd med konklusjonen gikk jeg derfor etter ovennevnte tankeprosess om finner og lapper hjem til min mann og proklamerte at her i huset sier vi ikke «finnbiff» lenger! Nå sier vi «reinskav»!

«Javel», sukket han, gløttet opp fra avisen og spurte: «Får æ fortsatt lov til å si Finnmark?» 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.