Rolf Steffensen
Rolf Steffensen er Ap-politiker og ordfører i Hamarøy kommune. Han er inne i sin andre ordførerperiode, og i 2011 ble han også valgt inn som leder i Salten Regionråd. Steffensen er utdannet teolog, og praktiserte som sokneprest i Hamarøy inntil han fikk ordførerembetet. Han er også forfatter av dåpsboken «Guds hånd» og «Hjæmlengsel: vandringer i Knut Hamsuns rike», På nettsidene til Hamarøy kommune har han en egen ordfører-blogg.
30/04/2014

Satt på spissen, norsk nordområdepolitikk reduseres stadig oftere til et spørsmål om hvordan vi raskest mulig kan realisere drømmen om uante verdier i nord, særlig olje, gass og mineraler. Dette liker jeg utrolig dårlig.

 I nordområdemeldingen fra 2011 ble det reflektert skammelig lite rundt de reelle verdi- og interessekonfliktene knyttet til ressursutnytting og land-, vann- og havrettigheter i nord. Jeg tenker da ikke i forholdet til andre nasjonalstater, men til vårt eget lands urfolk – samene. I meldingen var det svært lite, om noe, om den forrige «nordområdesatsingen», jeg tenker på statens og andre nasjonalstaters kolonialisering av nordområdene og konsekvensene av og ansvaret for assimileringspolitikken som har rammet samene og andre urfolk. Heller ikke var det mye om forventede konsekvenser av en ny massiv nordområdesatsing, for tradisjonelle samiske verdier og levesett.

Kan vi være oss bekjente av det?

Det er ikke bare her hjemme at fokuset nå er på nordområdene. Over hele verden ser vi det samme. Gamle og nye kolonimakter opptrer som før. Det gjør også Canada. Det som før ble ansett som ulønnsomt, er nå blitt ytterst lønnsomt.

I Canada ser vi at kostbare tjæresandprosjekter utvikles i stor stil og enorme rørgater legges. I takt med store naturødeleggelser utfordres og endres også gamle mellommenneskelige strukturer i stort tempo. Mens noen få, også blant Canadas urfolk, er blitt ekstremt nyrike som følge av den nye aktiviteten, kjenner andre på en stor uro. Urfolksorganisasjonene og kirkesamfunnene har satt menneskerettighetene på dagsorden. Dette fordi det fra myndighetenes side reflekteres altfor lite rundt de varige skadevirkningene som de nye aktivitetene har nettopp for urfolks tradisjonelle verdier og levesett.

Canada kan se tilbake på en grufull kolonialiserings- og assimileringshistorie. I et massivt omfang har indianere og inuitter de siste 140 år vært utsatt for systematiske overgrep. Med de store kirkesamfunnene i spissen som profitører og medspillere for regjeringen, har generasjoner av urfolksbarn blitt fjernet fra sine hjem og plassert på internatskoler. Målet var å endre verdier, levesett og språk – kort sagt utslette et helt folks identitet. Som her hjemme har internatskolene med få unntak vist seg å være de reneste terroranstalter. Barn helt ned i 5-årsalderen har vært utsatt for grusomme overgrep – psykiske, åndelige, fysiske og seksuelle – med alvorlige og varige helsemessige, sosiale og kulturelle skader som resultat.

Etter å ha besøkt Canada nylig, og vært til stede på den canadiske Sannhets- og forsoningskommisjonens siste av sju plenumssamlinger i Edmonton, sitter jeg igjen med en følelse av at Canada i det minste forsøker å gjøre noe. Her hjemme blir det med praten.

Hva har Canada gjort? For det første har den canadiske stat etter å ha blitt stevnet for retten, offentlig og åpent erkjent den historiske uretten som er blitt gjort mot landets urfolk. Staten har også tatt ansvaret gjennom store erstatningsutbetalinger. Sammen med kirkesamfunnene og urfolksorganisasjonene er det også etablert en nasjonal sannhets- og forsoningskommisjon. Kommisjonens formål har vært å gi de mange overlevende fra internatskolene (mange kom ikke fra det med livet i behold) et sted å fortelle, bli lyttet til, bli anerkjent og få sine fortellinger dokumentert for ettertiden. Det var dette jeg og gruppen jeg var sammen med, var vitner til i Canada siste helga i mars. Flere tusen mennesker var samlet. Der var også landets øverste leder – generalguvernøren, én tidligere statsminister, flere provinsledere og ordførere, og kirkelederne. Da den unge ordføreren i millionbyen Edmonton Don Iveson, beveget seg ut av komfortsonen og anerkjente smerten som mange indianere og inuitter allerede hadde delt, gråt mange tusen sammen med han.

Jeg og mange med meg følte at vi var vitner til en historisk begivenhet. Et helt folk fikk en offentlig oppreisning. Staten Canada tok sin moralske troverdighet tilbake. Med spenning spør vi oss nå, hvilke konsekvenser vil dette kunne få for Canadas nordområdepolitikk og norske oljesandinteresser i Canada?

Og dessuten, hvilken betydning vil Canadas oppgjør kunne ha for vår egen forståelse av den historiske uretten gjennom fornorskningen av samene her hjemme? Tiden synes overmoden for en mer ydmyk tilnærming både til historien, samene og ressursene i nord.

Én kommentar

  1. Terje Ness says:

    Takk for god lesning, Rolf.
    Du dekker det som har skjedd i Canada godt og konsist.
    Det er mange, både kirkelige og sekulœre organisasjoner som deler din bekymring og protesterer mot den umoralske utnytting av nord-områdene her borte i Canada.

    Det virkelige lyspunkt er at Canada’s regjering har œrkjent sine historiske overgrep, for uten det grunnlag, vil protester og varsku mot fortsatt utnytting av folk og land i nord, ikke ha den samme tyngde. Spørsmålet vi stiller oss, er om regjeringen mener å hysje ned protestene (og mener de har gjort nok når de har innrømt overgrepene). For den samme regjeringen bare inviterer og innvilger til fortsatt brutal voldtekt av land og folk. Og uten synlig bevis på at vi bare fortsetter å ødelegge leveforholdene på jorden generelt med stadig mer utvinning og forurensning.

    Hvor står den norske stat/regjering i forhold til det du opplevde i Edmonton?

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.