Du må´kke komme her og elske kysten om du er sørfra eller forkjemper for oljeutvinning. (Foto: Linda Storholm)
Du må´kke komme her og elske kysten om du er sørfra eller forkjemper for oljeutvinning. (Foto: Linda Storholm)
Pia Martine Gautier Bjerke
Pia Martine Gautier Bjerke er informasjonssjef for miljø og klima i Norsk olje og gass, og en svoren tilhenger av å forene idealisme, realisme og en dæsj optimisme for å finne de beste løsningene.
11/12/2014

Miljøorganisasjonene har tatt kjærlighetsmonopol på kysten. Det ødelegger den viktige debatten om fremtiden i nord.

Det er jeg som er dørvakt her på kroa
Det er jeg som er sjefen her
Du slepper ikke inn med de skoa,
samma hvem du sier at du er.

Nei, du må’kke komme her og komme her
Nei, du må’kke komme her og komme her
Det er jeg som faktisk eier denne døra her,
så du må’kke komme her og komme her

– Øystein Sunde, 1994

 

Hei, æ hete Pia, og æ længte hjæm. Ikke bare til min fødeby i Trøndelag, men til Senja og farfars egenbygde hytte på Hofsøya. Det er ikke det at Oslo ikke er noe trivelig sted (eller jo, det er faktisk ikke trivelig her som i Trondheim), men jeg blir litt mer kortpustet i hovedstaden. Folk er litt mer reserverte. Livet tilsynelatende litt mer travelt – selv om jeg må innrømme jeg tror travelheten bare er blitt en ukultur. En måte å fremstå viktig på.

Uansett, det er den klassiske historien: Arbeidslivet tok meg til Oslo, her møtte jeg en mann, og her ser jeg ut til å bli værende.  Men den skikkelige pusten, hvilepulsen og tilfredsheten, den ligger spredt fra midten og oppover gitarhalsen vi kaller Nord-Norge.

Heldigvis får jeg pusten tilbake ganske ofte. Siden jeg begynte i Norsk olje og gass i august i fjor har jeg reist over hele landet – mye til Nord-Norge. Til Svolvær, Bodø, Finnsnes, Hammerfest og Tromsø. Fellesnevneren for folk jeg treffer, enten det er fiskere, politikere, miljøorganisasjoner eller folk som jobber i oljå som meg, er kjærlighet og tilhørighet til kysten. Til kulturen, til naturen, friheten, mangfoldet og rausheten. Men ikke alle er like rause. Og med det er vi kommet til Øystein Sunde, min barndoms helt.

For når man jobber i oljå, og når man jobber sørpå – da er det slett ikke greit å elske kysten. Nordnorsk blod eller ikke. Kysten, den elsker nemlig vi. Den er det vi som forvalter. Det er vi som vet dens beste.

Vi er i all hovedsak enkelte miljøorganisasjoner, ofte også østlendinger, med fasitsvar på hva som er kystens beste. Og det er i alle fall ikke oljå.

Må’kke komme her. Så hvis jeg, oljeansatt og fandens oldemor, skulle mene at oljeaktivitet i nord kan være positivt for kysten – da er dét kun et kynisk ønske om mer penger i kassa. Men det er jo ikke det. Jeg har integriteten i god behold når jeg mener at oljeaktivitet vil gi jobber, ringvirkninger, kunne samspille godt med andre næringer og samtidig være bærekraftig og et viktig tilskudd til energimarkedet i Europa. Et positivt bidrag til lokalsamfunnet – som vi jo har sett i Hammerfest. Aller viktigst mener jeg, etter å ha lest rapporter fra både FNs klimapanel og Det Internasjonale Energibyrået, at aktivitet på norsk sokkel faktisk kan ha et viktig og riktig rom innenfor et togradersmål, der også utfordringen knyttet til energibehov skal løses.

Jeg forventer ikke at alle er enige i dette – tvert i mot kan vi godt krangle litt. Konstruktiv meningsbryting skjemmer ingen. Poenget mitt er at jeg ikke bare mener disse tingene fordi jeg jobber i Norsk olje og gass. Jeg mener det også fordi jeg er oppvokst langs kysten og har mine røtter i nord. Av kjærlighet til en landsdel som står foran utfordrende og spennende utvikling i årene vi står overfor.

De som mener mine meninger om næringsutvikling i nord betyr at jeg er hjerteløs, tar dermed ikke bare feil, de tar seg til rette. Det blir nesten noe religiøst over det hele. Det er fristende å trekke en parallell til konservative krefter i Den Norske Kirke som i 2014 fortsatt tar monopol på hvilken type kjærlighet som er akseptabel.

Min konklusjon er følgende: Jeg håper på flere debatter i året som kommer. Jeg håper vi som deltar i debattene kan demonisere hverandre mindre og lytte mer.  Og hvis vi ikke klarer det, skal jeg sende en stille tanke til Øystein Sunde:

Det er så mange som står sånn med nesa i været
og vet hvordan allting sku’ vært:
“Hadderem hørt på meg, så hadde saken vært grei,
her trenger vi ingen ekspert.”
Så derfor håper vi ting går galt,
og at nytenking ikke går lett,
og det hjelper vi til med så godt som vi kan,
for det viktigste er å få rett.

 

 

3 kommentarer

  1. Pingback: Tromsøportalen | Miljøorganisasjonene har tatt kjærlighetsmonopol på kysten. Det ødelegger den viktige debatten om fremtiden i nord.

  2. merkel says:

    Når man leser teksten skulle man nesten tro at det er miljøvernerne som er de som legger føringer på debatten og som demoniserer motstanderne. Saken er vel snarere at det er miljøvernerne og de som mener at Norge må fokusere på fornybar energi – ikke gårsdagens løsninger – som blir latterliggjort av myndigheter og de store selskapene.

    Helt i orden at vi skal behandle hverandre skikkelig, men når den parten med mest penger og makt til stadighet turer videre uten interesse for hva alle andre mener, synes jeg at man kan begynne med bjelken i ens eget øye før man anklager andre for å være kulten.

  3. Grete Hovelsrud says:

    Stiller meg underende til hvordan forfatteren omskriver viktige og alarmerende beskjeder som hun gjør når hun tolker IPCCs – FNs klimapanels – togradersmål som at økt bruk av fossilt brensel er en del av løsningen.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.