Det er fullt mulig å åpne for at fiskeindustrien kan eie fartøy og kvoter, uten at man åpner for utenlandsk eierskap.  (Foto: Norges Sjømatråd)
Det er endelig tid for årets vakreste eventyr: Skreien kommer! (Foto: Norges Sjømatråd)
Lise Mangseth
Lise Mangseth er utdannet Fiskerikandidat fra Norges Fiskerihøgskole og arbeider som Markedssjef i Norges Råfisklag. Hun er født i Narvik, oppvokst Lofoten, bosatt i Tromsø. Har stor kjærlighet for kysten, fisken i havet, fiskere, fiskeprodusenter, fiskeprodukter, sjømathandlere, sjømatkokker, sjømatens markeder og mennesker over hele verden som spiser norsk sjømat. Mangseth er medforfatter på kokebøkene «Bacalao, bacalhau, baccalá» og «Seikokeboka».
29/01/2015

Hver vinter skjer det et mirakel i Barentshavet. Noen hundre millioner skrei starter sin vandring ned mot norskekysten for å gyte. I disse dager går fiskere i kystflåten og tripper på kaiene og venter på at skreien skal komme. Det store innsiget lar vente på seg i år. De sier silda distraherer skreien på vei inn til kysten. Likevel har ganske mange kommet; de første. Det er alltid noen som kommer i forveien, så fisket har startet.

Mirakelet med skreien er et mirakel som har vart lengre enn menneskene kan huske. Det er de helt spesielle forholdene i havet som gjør dette eventyret mulig. Golfstrømmen som så forsiktig stryker sin varme hand oppover norskekysten og gir oss mulighet til å bo, leve og drifte godt, lengre nord enn noen andre folk.

Skreien gyter i hovedsak rundt Lofoten og Vesterålen men også lengre nord og lengre sør. Den gyter på 50-200 meters dyp og helst på en temperatur rundt 4-6 grader. Skreien leter etter det sjiktet i vannsøylen som gir den de beste betingelsene.
Torskeynglene flyter med vannmassene nordover og ender til slutt nordøst i Barentshavet. Der flyter de viljeløst med vannmassene til de er store nok til å ta kontroll over seg selv. Som ung fisk starter den en beitevandring inn til Finnmarkskysten hver vår. Den eter seg mett på feit lodde som også har trukket inn i området. Etter dette etegildet drar den nordover igjen til de store vannmassene i Barentshavet. Når den blir gytemoden legger den ut på den lengste vandringen, sørover til det sted den selv ble klekket for å bidra til neste generasjon torsk.
Ringen er sluttet. Etter endt gyting trekker den tilbake til Barentshavet.

Det er denne vidunderlige syklusen som gjør fisken tilgjengelig i enorme mengder for rundt 3000 små kystbåter. Enmannsdrevne arbeidsplasser som venter ved kysten og er avhengig av at fisken kommer til dem.

På grunn av vandringenes ulike natur, den ene etter mat og den andre for å gyte, er det to ulike typer torsk som fiskes i disse fiskeriene. Normalt sett starter fiskerne med vinterfisket etter skrei og flytter seg så for å fiske på loddefisken utpå våren.

Mengdene som fiskes er så enorme at vi historisk sett har vært nødt til å konservere fisken for å selge den på et senere tidspunkt. Denne konserveringen skapte kulinariske produkter, tørrfisk, saltfisk og klippfisk, som passet rett inn i kulturell og religiøst styrt kosthold i Sør-Europa. Senere har disse produktene også funnet veien til Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Afrika.

Det som for oss var nødvendig konservering, gav vidunderlige modnede matvarer med smak langt ut over det den milde, hvite fisken kan by på i fersk tilstand. Dette er i seg selv også et mirakel.

I min oppvekst var starten på året alltid spennende. Når kommer skreien til Lofoten? Når kommer Karl-Johan seg på havet?

Den første dagen pappa kom hjem med ferskfisk, lever og rogn ble det spist til familien rullet fra bordet. Konsistensen på den ekstremt ferske fisken, overdosen lever, den litt søtlige rognen, med Korni flatbrød til, var så etterlengtet av vinterens D-vitaminmanglende kropper at maten nesten ble inhalert. Det første ferskfiskmåltidet i sesongen husker man!


I moderne tid har vi heldigvis gode transportårer ut til hvert eneste fiskevær. Noen av veiene er smale, noen er hullete, men vi har veier, vi har trailere og i Narvik har de tog. Det gir oss muligheten til å sende denne ferske magien ut til våre største sjømatmarkeder.

For å sikre den ferskfisk-opplevelsen som jeg hadde på middagsbordet i min oppvekst, har næringen etablert et varemerket SKREI. Man har ikke tatt skreien som sådan fra fiskere og lokalbefolkning; fremdeles henges store mengder skrei til tørrfisk, fremdeles saltes store mengder skrei til saltfisk og tørkes til klippfisk.
Men næringen i fellesskap har lagd en kvalitetsstandard for fersk pakket skrei, som skal ivareta kystfolkets egne krav til den fisken de selv ville tatt med hjem. Standarden omhandler i hovedsak at det skal være en vandrende gytetorsk, at temperaturen skal være lav, det skal være kort tid fra fangst og utseendet skal være bra.

Denne standarden er knyttet til et varemerke som man må ha tillatelse for å bruke. De som vil pakke fersk skrei med dette varemerket må signere en kontrakt der de lover å pakke skrei som tilfredsstiller standarden. Det er også etablert en egen SKREI-patrulje som kontrollerer at bedriftene har sitt på stell under pakkingen, og som også kontrollerer fisken ute i markedene. Det gjøres også markedsføring ute i markedene, der vår historie om skreien blir fortalt til sjømatbransje, kokker og forbrukere.

Denne uken traff jeg sjømathandlere i Gøteborg. Jeg fikk lov til å fortelle om skreien. Jeg fortalte om min barndoms opplevelser av skreien og at det var dette vi ønsket at de skulle få ta del i. Til min store glede var deres reaksjon at vi måtte ta vare på denne fantastiske merkevaren sammen. De svenske kundene ønsket seg min barndoms skrei og hadde oppriktig omsorg for merket.

Våre svenske kunder ønsker altså å ta imot den norske skreien, fortelle historien videre og glede sine kunder som vi blir gledet på kysten. Med gode ambassadører ute i markedene ligger alt til rette for nok et lite mirakel. Denne gangen på matbordene lengre bort enn vi kunne drømme om.
En godt behandlet skrei, som får ligge helt i ro på is tåler den lange reisen ut til sjømatelskere i blant annet Sverige, Tyskland, Spania, Frankrike og England. Nå er det opp til oss å levere. Å plukke blant de beste ferskfiskene. Det er duket for et mirakel på kysten.

Torsken la grunnlaget for bygging av nasjonen Norge. Torsken er årsaken til at vi lever spredt langs kysten som vi gjør, og den er en del av vår felles identitet. At det i dag er et begrenset antall næringsaktører som lever av den og har sitt daglige virke med å jobbe med den, betyr ikke at du som nabo ikke skal bry deg. Torsken har vært der lengre enn menneskene kan huske. Vi håper at den skal fortsette å være der ut over det menneskene kan skue.

 

Én kommentar

  1. Jeanette Veibakken says:

    Fantastisk historie som er formidlet på en utrolig flott måte. Jeg ble rørt!

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.