Silje Lundberg problematiserer iskanten. Skal vi høre på forskerne eller politikerne?
Skal vi lytte til forskere eller politikere når det kommer til grensen for iskanten? Foto: Wikimedia/Line Lønning
Silje Lundberg
Silje Lundberg er tidligere leder i Natur og Ungdom. Nå studerer hun i Tromsø og jobber som petroleumsrådgiver for Miljøstiftelsen Bellona.
20/02/2014

Siden juni 2013 har det vært to ulike definisjoner av iskanten i Barentshavet. Den ene har forskerne stått bak, og ble presentert i forvaltningsplanen. Den andre laget Ola Borten Moe på egenhånd da han åpnet Barentshavet sørøst. Solberg-regjeringen har i samarbeidsavtalen lovet at det ikke skal åpnes for petroleumsaktivitet ved iskanten, likevel har Tord Lien foreslått å dele ut blokker helt nord i Barentshavet, godt innenfor forskernes definisjon av iskanten.

 

Iskanten utgjør et spesielt produktivt økosystem i Barentshavet. Ettersom isen trekker seg tilbake om sommeren skapes det spesielle forhold som gir en veldig høy planktonproduksjon, som igjen gir et høyt biologisk mangfold. Dette økosystemet er svært sårbart for akutt forurensing, både på grunn av de store biologiske verdier med sjøfugl, polartorsk og sjøpattedyr, og fordi vi i dag ikke har oljevernberedskap som kan fjerne olje fra is. Dette er noe av det som gjør området særlig verdifullt, og som har gjort at norske regjeringer gjennom det siste årtiet har bestemt at området ikke skal åpnes for oljevirksomhet.

 

Da Barentshavet sørøst ble åpnet av den rødgrønne regjeringen anbefalte Polarinstituttet at det ikke skulle tillates boring innenfor en avstand av minimum 50 kilometer fra iskanten, definert som maks isutbredelse de siste 10 årene. Ola Borten Moe likte ikke definisjonen som forvaltningen har brukt av iskanten gjennom de siste 10 årene, og i stedet ble Barentshavet sørøst åpnet, med unntak av et belte på 50 kilometer fra den til enhver tid observerte iskant. Dette er en vesentlig forskjell av hvordan vi tidligere har forvaltet de verdifulle og sårbare områdene i nord, og betyr i praksis at det i et år med lite is kan åpnes for oljevirksomhet i de nordligste områdene av Barentshavet sørøst. Men hva skjer da dersom det året etter er mer is? Som gjør at 50 kilometergrensen blir brutt?

 

I samarbeidsavtalen mellom Venstre, KRF, Høyre og FRP står det at det ikke skal igangsettes petroleumsaktivitet ved iskanten. Utfordringen til de borgerlige er hvordan de skal definere iskanten. Polarinstituttet har fått i oppgave å komme fram til en kartfesting og definisjon av iskanten, som skal ta inn over seg både fysiske og økologiske forhold. I slutten av januar presenterte de foreløpige kart og definisjoner for Klima- og miljødepartementet, men enda er det ikke ferdigstilt, og enda har det ikke blitt offentliggjort en ny og faglig fundert definisjon av iskanten.

 

På selveste valentinsdagen den 14. februar kom Tord Lien sitt forslag til blokker som skal tilbys oljeindustrien i Barentshavet. Tirsdagen uka etter var Klima- og miljøminister Tine Sundtoft i Tromsø på et frokostseminar. Da sa hun at det ikke var denne regjeringen sin politikk å stenge oljekranene i morgen, men heller ikke å ha dem på vidt gap. Det kan virke som om Sundtoft ikke følger så godt med på hva hennes kollega i Olje- og energidepartementet driver med, for Tord Lien er i ferd med å åpne oljeslusene helt.

 

Tord Lien foreslår å lyse ut hele 54 blokker i Barentshavet, 34 av dem i det nyåpnede havområdet Barentshavet sørøst. Av disse 34 oljelisensene som Lien foreslår å dele ut i Barentshavet sørøst finner vi Norges nordligste foreslåtte letelisenser. Disse er ikke bare rekordlangt nord, de er også innenfor det området som Polarinstituttet med flere tidligere har advart mot oljeboring. De ligger 50 kilometer fra iskanten.

 

I andre deler av Arktis ser vi at både Shell og ExxonMobile har trukket seg, eller utsatt de arktiske boringene sine, nettopp med begrunnelse at de ikke er klar for de ekstreme utfordringene som Arktis gir. Så langt nord er det en helt annen risikosituasjon som møter oljeselskapene, med polare lavtrykk, mørketid, høye bølger, drivis og ising på plattformene. I Norge derimot er våre folkevalgte politikere i ferd med å slå tidligere verdensrekorder vi innehar når det kommer til nordlige prøveboringer. Det er helt absurd når vi vet hvilke utfordringer Arktis gir, og når vi vet konsekvensene dersom det går galt.

 

Oljeindustrien kaller Barentshavet for en skattekiste. Det ser ut til at denne regjeringen kommer til å gi dem alt de peker på, til tross for at faglige anbefalinger og føre-var prinsippet tilsier at de ikke burde få det. Iskanten i Barentshavet er bare et av eksemplene på hvordan de faglige rådene blir overkjørt av en oljehungrig regjering som er mer opptatt av kortsiktig profitt enn langsiktig og bærekraftig forvaltning.

 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.