Den glemte historien

I forrige uke gikk konferansen Arctic Dialogue av stabelen. Konferansen fikk mer presseomtale enn normalt er for slike nordområdekonferanser. Årsaken var en statssekretær som benyttet anledningen til å markere Norges syn på Russlands utenrikspolitikk.

På slike konferanser er det en viss rangorden i rekkefølgen blant de som er tiltenkt en plass på talerstolen. Statssekretær Ingvild Næss Stub fra Utenriksdepartementet delte podiet med den islandske presidenten Olafur Ragnar Grimsson allerede under åpningen, og benyttet anledningen til å fordømme Russlands handlinger i Ukraina.

I salen satt det deltakere fra flere nasjoner, blant annet Russland og Ukraina. Jeg skal komme tilbake til det.

I ettertid ble statssekretærens tale, og reaksjonene i salen, den store nyheten. Statssekretær Stub sa ikke annet enn det som er offisiell norsk politikk. Hvorvidt det var en klok beslutning å legge dette synet fram på denne konferansen, er en diskusjon jeg skal la ligge i denne omgang.

At hennes utspill og kommentarene etterpå ble til nyhetsoppslag, er helt naturlig.

Noen nyhetsmedier fortalte på sine nettsider like etterpå at russere forlot salen i protest. Det var ikke riktig, og ble senere korrigert. Men da hadde allerede nyheten om protestutmarsjen spredt seg både nasjonalt og internasjonalt, og dominerte i perioder de sosiale mediene som kommenterte Arctic Dialogue.

Spørsmålet mitt er uansett om ikke den viktigste historien ble glemt av oss alle midt i viraken?

La oss først se litt på hva Arctic Dialogue er. For en stor del er det en konferanse beregnet på studenter. På konferansen møter de hverandre, i tillegg til internasjonale kapasiteter på spørsmål knyttet til ulike sider av utviklingen i nord.

Blant foredragsholderne var, i tillegg til den norske statssekretæren og den islandske presidenten, også den tyske ambassadøren, EUs ambassadør til Norge og den russiske konsulen Mikhail Noskov. På talerlista sto fremtredende representanter eller eksperter fra Kina og Sør-Korea, russiske professorer, norske politikere og næringslivsfolk fra hele verden.

På lista over deltakere på konferansen finner vi blant annet Ukrainas ambassadør til Norge, Yurii Onichenko. Han satt sammen med studenter og andre fra Ukraina, også fra Krim, Russland, Tsjekkia, Kazakhstan, Polen og Aserbasjan, for å nevne noen.

Før og under Arctic Dialogue holdt en hel verden pusten. I en lesesal på Universitet i Nordland satt mennesker, vanlige mennesker fra Russland, Ukraina – og fra Krimhalvøya – side om side i flere dager. De samarbeidet om ulike prosjekter, de foreleste, de diskuterte og de lyttet til de samme foredragsholderne. Stemningen var til tider intens, men ikke en eneste gang ble det utvekslet ukvemsord.

Det grenseløse, folkelige samarbeidet sto imot det politiske og militære spillet som preget og preger nyhetsbildet. Slik demonstrerte de som var til stede betydningen av møter mellom vanlige mennesker, og mennesker med mer offisielle titler, når uro preger den internasjonale dagsorden.

Jeg opplevde det samme på slutten av den kalde krigen under mine besøk på Svalbard. På tross av sterk internasjonal spenning, opprettholdt både myndigheter og befolkningen i Barentsburg og Longyearbyen kontakt i hele perioden, også i perioder hvor det knapt nok var kontakt mellom Norge og Russland.

I støyen som oppsto etter statssekretær Ingvild Næss Stub glemte vi kanskje den viktigste historien fra Arctic Dialogue 2014.