Dalai Lama og Nordområdepolitikken
Dette bildet av Dalai Lama er tatt for en drøy uke siden da han besøkte Tokyo i Japan. (Foto: Office of Tibet, Japan)
Arne O. Holm
Ansvarlig redaktør i High North News, Nordområdesenteret, Universitetet i Nordland.
25/04/2014

Regjeringen leter etter mulige sanksjoner mot Russland mens de samme statsrådene ganske så prinsippløst vaker rundt i stortingskorridorene for å unngå sanksjoner fra Kina rettet mot Norge.

Det er en krevende balansegang. Utfordringene skapt av Vladimir Putin og Dalai Lama henger sammen, og møter hverandre først og fremst i nord og setter norsk nordområdepolitikk under kraftig press.

Og for å ta sammenhengen i dette intrikate utenrikspolitiske spillet først:

Norges forhold til Russland er en av de viktigste driverne i norsk nordområdesatsing. Det handler først og fremst om et gigantisk naboland med store demokratiske utfordringer. I tillegg handler det om et enormt marked. Russland er også en viktig norsk samarbeidspartner på områder som fiskeri og olje- og gassproduksjon. Etter at Russland annekterte Krim, har Norge lagt seg på ei sanksjonslinje som dikteres og defineres av EU og NATO/USA.  Det er ei trygg og beskyttende havn å være i, og sanksjonene mot Russland begrunnes hele veien med russiske brudd på folkeretten.

 

Kan kollapse

I den grad sanksjonene besvares av Russland, vil det i første rekke ramme nordområdesamarbeidet. I så fall snakker vi blant annet om miljømessige og industrielle konsekvenser, i tillegg til at det folk-til-folk samarbeidet som er utviklet over mange tiår står foran et sammenbrudd. Sagt på en annen og mer brutal måte står vi foran en situasjon hvor store deler av nordområdeprosjektet kan kollapse.

Utenriksminister Børge Brende har tidligere uttalt at han tror Norge skal klare å håndtere denne situasjonen parallelt med økte sanksjoner mot Russland. De økonomiske og praktiske konsekvensene av norske sanksjoner mot Russland er av prinsipielle grunner underordnet, mener han åpenbart.

Mens den svenske regjering forleden varslet at den vil øke sitt forsvarsbudsjett med drøye fem milliarder kroner i året i lang tid framover for å møte den spente situasjonen, har Børge Brende og hans regjering så langt sagt lite om hvordan de vil utøve sin nordområdepolitikk i den nye situasjonen som har oppstått. Fortsatt gjelder derfor i hovedsak generelle virkemidler som nasjonal skattelette og fjerning av arveavgiften som er de fremste kjennetegnene på den næringspolitiske delen av nordområdesatsingen.

 

Helt andre prinsipper

Og mens krisa i Ukraina utvikler seg, melder Dalai Lama sin ankomst til Norge. Kinas årelange Tibetpolitikk og Russlands annektering av Krim er selvfølgelig ikke sammenlignbare størrelser, bortsett fra på det prinsipielle plan. Og i forhold til Kina legger Norge helt andre prinsipelle betraktninger til grunn. Bruddene på folkeretten i Tibet er så åpenbare at et flertall av de regjeringsmedlemmene som i dag ikke vil møte Dalai Lama har en fortid i nettopp organisasjoner som kjemper for tibetanske menneskerettigheter. Overgangen fra opposisjon til posisjon har medført at de samme politikerne ikke en gang vet hvilke dører Dalai Lama skal få lov til å gå gjennom under sitt besøk i Norge. Prinsippene som var viktig når regjeringspartiene var i opposisjon er i dag bare brysomme argumenter fra ei nær fortid, og stilltiende applauderes denne mangelen på politisk ryggrad av Arbeiderpartiet.

Og igjen er det i nord at de politiske utfordringene vil kunne få størst betydning. Kina er det viktigste marked dersom det for alvor åpnes en transportkorridorer for skip i nord. Gruveindustrien produserer for et kinesisk marked, og kinesisk kapital er allerede en viktig del av den nordlige økonomien, for å nevne noen eksempler.

I likhet med Russland har Kina klare geopolitiske interesser i nord, og Kina har kjempet hardt for å få en posisjon i Arktisk Råd. Her har de fått støtte fra Norge. Den støtten hadde åpenbart ingen langsiktig betydning for forholdet mellom Norge og Kina, noe de kinesiske krav og reaksjoner på Dalai Lamas besøk i Norge demonstrerer med all mulig tydelighet.

 

Strategi uten substans

Imens, for å komplisere bildet ytterligere, varsler president Vladimir Putin at Russland vil bygge opp et nettverk av marine forsvarsverk i Arktis. I de neste årene skal altså Russland etter planen øke sin militære tilstedeværelse i nord betydelig. Også dette blir Norge nødt til å forholde seg til.

Skiftende regjeringer har utpekt nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde. Slik har det vært og slik må det være.

Men med ståsted i nord er det vanskelig å se hvordan en slik målsetting og prioritering skal kunne oppfylles når strategien så til de grader mangler konsistens og sammenheng. Forholdet til Kina og Russland er avgjørende for en vellykket nordområdepolitikk, en politikk som er dømt til å mislykkes dersom Norge framstår som et land som lar seg presse av andre nasjoner med interesser i nord. Et lands viktigste strategiske satsingsområde blir ikke viktig dersom politikken og de politiske handlingene formuleres utenfor landets grenser. Det er forskjell på å være nødvendig pragmatisk og prinsippløs.

Dette vet selvfølgelig utenriksminister Børge Brende når han nå prøver å manøvrere i nordområdenes nye politiske landskap. Derfor er det vanskelig å tro at han i fullt alvor mener at det på sikt vil tjene norsk, og i særdeleshet nordnorsk næringsliv, at Norge som nasjon framstår uten nødvendig politisk substans. 

7 kommentarer

  1. Sven-Roald Nystø says:

    Hvem skal redde Norges ære?

    Redaktør Arne O. Holm har i dag 25.april en tankevekkende redaksjonell kommentar på koblingen Kina, Russland, Dalai Lama og Norges nordområdepolitikk. Det ligger an til at ingen av det offisielle politiske Norge vil møte HH Dalai Lama i mai når han kommer til Oslo. Det koster for mye i form av antatt reduksjon i det kommersielle forholdet til Kina. Sametingspresident Aili Keskitalo spør på Aftenpostens debattside om vi er villige til å sette kronebeløp på rettferdighet “Og hva er i tilfelle kronebeløpet?”.

    FiskeribladetFiskaren (FbFi) melder i dag at en samlet sjømatnæring snur ryggen til Dalai Lama og håper at ingen fra det “offisielle Norge” vil møte fredsprisvinneren. De frykter konsekvensene for sjømateksporten. Dette er hard kost, og bekrefter at interessepolitikken nærmest er enerådende i denne saken. FbFi forstår på lederplass redselen for kinesernes vrede, men mener at “Norge av alle land burde ha gitt klart uttrykk for hva som er viktigst:menneskerettigheter og ikke næringsinteresser.” Dette utsagnet står det respekt av.

    I denne pinlige situasjonen gjenstår spørsmålet: Hvem skal redde Norges ære når Regjeringen og Stortinget skygger banen. Sametingspresidenten inviterer Dalai Lama til Sametinget, og uttaler at han “har et viktig og nødvendig budskap å fremføre. Vi trenger å høre det og Sametinget har talerstolen.”

    Gis denne anledningen i Sametinget, kan det jo være at det kan legges til rette for at noen av våre politiske dignitærer med kontorer i Oslo tilfeldigvis møter Dalai Lama der. Om det vil bidra til å redde Norges ansikt er en annen sak.

    • Arne O. Holm says:

      Takk for tilbakemelding, Sven-Roald Nystø. La meg i denne omgang bare gi anerkjennelse til sametingspresidenten. Det er heller ikke overraskende at dette møtet vil finne sted. Om andre benytter anledningen til å møte opp, gjenstår å se. Vi kan jo håpe.

  2. Klokt å invitere Dalai Lama til Sametinget – enda klokere å sende dit en representant fra Stortinget . Samtidig som unge Frp,H,V og Krf gjør en god figur forran tinget i dag ved å protestere mot. Hva mangler da ? At nordområde komite og senter engasjerer seg—–

    • Arne O. Holm says:

      Vel Arve Gunnar Heløy, kommentaren du referer til er vel i og for seg akkurat det; et forsøk på å engasjere seg.

  3. Gunnar Sander says:

    Det er en ting jeg stusser over i artikkelen: “Kinas årelange Tibetpolitikk og Russlands annektering av Krim er selvfølgelig ikke sammenlignbare størrelser, bortsett fra på det prinsipielle plan.”

    Tibet og Kina har en lang og komplisert historie. Tibet erklærte seg imidlertid uavhengig i 1913 og var det fram til kineserne angrep i 1950 og annekterte landet. Det er selvfølgelig forskjeller, som at Tibet i 1950 var renset for kinesere som kunne påberope seg behov for støtte og ble innlemmet i Folkerepblikken gjennom en væpnet okkupasjon. Men ellers synes jeg det er meget sammenliknbare størrelser, og at det nettopp er derfor at artikkelen din med sammenlikningen av reaksjonsformen blir interessant. Hva sikter du til med denne modifiseringen?

    • Arne O. Holm says:

      Solid påpeking, Gunnar Sander, og egentlig ikke ment som en modifisering. Mer et ønske om å unngå at de minst prinsippfaste blant oss skulle kunne avvise sammenligningen under henvisning til for eksempel tidsaspektet, eller enda verre; det faktum at verden stort sett har akseptert Kinas okkupasjon av Tibet. Men slik du riktig argumenterer, en unødvendig setning. Ellers takk for tilbakemelding.

  4. Interessante og viktige linjer du trekker opp her, Arne O! Og jeg er sannelig ikke sikker på at våre styresmakter SER alle disse sammenhengene i nordområdene; de mangler kanskje den nødvendige “fartstid”? – Nordøstpassasjen, Russland, Kina … “Tilfeldighetenes spill” ser ut til å ha tatt dem med buksa nede akkurat nå. Det er forferdelig å se at våre ledende politikere nærmest fremstår som vaklende geléklumper uten ryggrad og at alle som én plutselig har gjort helomvending i forhold til tidligere så hellige og faste prinsipper. Jeg var naiv nok til å tro at arvtakerne fra Eidsvoll 1814 SELV kunne styre landet vårt i jubileumsåret – FEIL! Nå skal vi åpenbart regjeres fra Beijing … TRIST! Og Dovre har vitterlig enda ikke falt, eller? Kina vil aldri slippe Tibet; da slipper de nemlig også kontrollen over de store elvene i Asia, som har sine utspring i disse fjellområdene – og fremtidens kriger kommer ikke til å utkjempes omkring olje- eller energiressurser: De vil bli utkjempet om kontrollen over ferskvannsressursene – her finnes mange potensielle konfliktområder! Den som kontrollerer vannet, kontrollerer folket … trasig, det også. I denne sammenhengen kan vi neppe beskylde kineserne for å være dumme … Norge er heldig stilt: Vi har vann nok! – men mangler politisk ryggrad i den internasjonale sammenhengen. Våre valgte styreskvinner og -menn burde holde tradisjonelle, selvstendige og faste kurser, istedenfor å konkurrere om hvilke rygger som skal slikkes mest intenst … det kan umulig smake godt!

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.