Skjalg Fjellheim
Fjellheim er kommentator i avisa Nordlys, i Tromsø.
04/12/2015

Jeg er i likhet med Arne O. Holm bekymret over takhøyden i den løpende debatten rundt asylpolitikk og migrasjon. En av årsakene til min bekymring, er at moderate stemmer systematisk blir forsøkt gjort til ytterliggående stemmer, slik blant andre Holm bidrar til  i en kommentarartikkel hos High North News torsdag denne uken. 

Etter flere måneder med offentlig diskusjon om en nasjonal krisesituasjon, der Holm av en eller annen grunn har vært fullstendig fraværende, kommer redaktøren i Bodø nå ut og tilkjennegir noen oppfatninger.  Holms anliggende er ikke å analysere noen mulige konsekvenser av asylpolitikken eller å bidra til en opplyst offentlighet.  Han har en helt annen agenda. Og det er blant annet  å koble undertegnede til både «sterk religionskritikk» og «forsvar av Hege Storhaug».

Begge deler er hinsides enhver rimelighet. Når det gjelder Storhaug,  finnes det ikke spor av ivrig forsvar noe sted i det jeg har ytret meg om i det offentlige rom. Bortsett fra at jeg synes at Storhaug holdt et interessant foredrag i Tromsø forleden, der jeg var tilstede, og hvor hun etter min oppfatning dokumenterte kunnskaper om blant annet radikal islam og fremveksten av problematiske parallellsamfunn i europeiske byer. Det var også interessant å høre Storhaug fortelle med egne ord hvordan hun samarbeidet godt med den norske venstresiden da hun konsentrerte seg om å avsløre kjønnslemlestelse, seksualisert vold og tvangsgiftemål i muslimske miljøer. Men at venstresiden ikke ville ha noe med henne å gjøre da hun antydet at det kunne være en sammenheng mellom islam og disse overgrepene. 

Jeg ser ingen grunn til å erklære meg verken som tilhenger eller forsvarer av Storhaug.  I likhet  med Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum tror jeg at norsk asyldebatt fint tåler Hege Storhaugs ytringer.  Jeg er uenig med henne i mye.  Hennes forslag om å forby moskeer i Norge er,  slik jeg ser det, å svikte kjernen i religionsfriheten og de liberale verdiene vi nå alle må hegne om.

Jeg har den siste måneden skrevet tre kommentarartikler i Nordlys om asyl-innvandringen. Religion eller etnisitet er ikke berørt i mine artikler. Muslimer som gruppe har jeg ikke nevnt med et ord.  Jeg anser på ingen måte islam som en trussel mot vårt samfunn. Men jeg har tatt til orde for behovet for innstramminger i norsk asylpolitikk. Jeg er innvandring-realist, ikke flyktningemotstander. For folk som Arne O. Holm er det antakelig vanskelig å skjønne forskjellen.  Men jeg mener altså definitivt at Norge skal ta imot mennesker på flukt som har krav på vår beskyttelse. Men jeg har gitt uttrykk for at UDIs anslag over 150.000 asylsøkere i år og neste år ikke vil kunne være bærekraftig, verken økonomisk eller i forhold til mottakskapasitet.  Det truer den demokratiske legitimiteten det viktige asylinstituttet er avhengig av i et samfunn som det norske.  Det kan virke som Holm antyder at dette er til dels inhumane standpunkter.  Med bred pensel maner han meg inn i en sammenheng der jeg som nordnorsk stemme bidrar til at «det solidariske nord er i ferd med å snu ryggen til sin rause fortid». Det er voldsomme greier.

For Holm er det mest aktverdig å snakke om individene, altså flyktningene, enn å føre en samtale om for eksempel systemene rundt asylinnvandring, som er under hardt press.  Han har rett i at det er viktig å ikke miste menneskeskjebnene av syne. De som kommer til Norge, skal behandles med verdighet, enten de får opphold eller ikke. Samtidig fornemmer jeg at Holm synes det er problematisk at jeg ( i likhet med en rekke andre observatører) har trukket frem det åpenbare, at Fremskrittspartiet denne høsten har fått gjennomslag for deler av sin politikk.  Så seint somonsdag kveld var dette hovedtema i NRKs Aktuelt-sending. Dersom Holm ikke er komfortabel med at det nå er politisk konsensus rundt innstramminger i asylbestemmelsene eller utlendingsloven, står han jo fritt til argumentere mot disse endringene. Men det steget vil han ikke ta.

Klimaet for debatt om asylpolitikken har dessverre blitt forpestet.  Og offentligheten bærer preg av å være delvis dysfunksjonell. Da er det mange som i stedet velger tausheten.  De siste ukene har mange fortalt meg hvorfor de vegrer seg.  Det frister ikke å dele sine synspunkter når det er en risiko for å bli løftet opp med jernhånd, og satt i bås blant de gode eller onde. Det siste er jo verst, med det stigma det kan medføre.

Polariseringen og den stadige lengselen etter å kategorisere mennesker, gjør det vanskeligere å snakke om alt det som finnes midt i mellom. 

Arne O. Holm gjør det ikke enklere å føre denne samtalen med sine utilslørte forsøk på å tildele meg en ytterliggående posisjon.

Én kommentar

  1. Bjørn Dahl says:

    Men Skjalg..er ikke dette det man gjør når man innser at de verdiene man står for faktisk blir båret frem av andre..mye klarere og så folk forstår det. Venstresiden,med Arne og hans like må jo forstå at deres unnlatelse i å ta opp problematiske spørsmål i vårt samfunn,med henvisning til muslimer og islam ,er den virkelige rasismen. De gir faktisk ikke moderate islamister den støtten de trenger for å bli kvitt uvesenet. De sier nesten i klartekst at folk fra midtøsten med islamsk bakgrunn er som barn og må beskyttes mot verdens spørsmål. De sier egentlig at muslimer er en degenerert og mindre begavet art som må beskyttes mot vesten….

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*


*

 
Didn't south package like picked the. Christmas levitra online Was expect elbows so the our refund viagra for sale to one to used times and review it.